Jeg har satt meg godt til rette på kjøkkenet. Kaffen er på gang, bordet er frokostdekket og september er en deilig måned. Hadde jeg vært abonnent, ville jeg allerede ha hentet papiravisen og brettet den ut foran meg, med blikket letende etter hyggelige nyheter. Det er jeg ikke, så jeg ser heller ut av vinduet.

Det er havregryn på menyen, og det later til at det bare er jeg som er interessert i å spise. Med jevne mellomrom roper jeg til Arthur (7) at maten står på bordet. Jeg gidder ikke bevege meg bort til trappen, og hever heller stemmen. Det får naboene tåle …

Etter flere ropebeskjeder uten respons gir jeg opp. Så får han heller spise alene etterpå.

Plutselig:

– Jeg finner ikke klæææær! Er det mulig å få litt hjeeelp, eller?

Et spontant rop om hjelp fra annen etasje.

Jeg setter havregrynet i halsen, og må kvele en latter. Dette desperate ropet kommer så inderlig fra hjertet. En ekte frustrasjon, et ekte utbrudd.

Jeg reiser meg for å gå opp og hjelpe til, men blir avbrutt av sang.

Han synger igjen. Som han pleier. Tretti sekunder etter sitt fortvilte rop om hjelp er han like blid. Jeg snur og går stille tilbake til frokostbordet for ikke å forstyrre ham.

Det må være deilig å ha det sånn.

At humpene i veien er lette å hoppe over.