I går var jeg et skikkelig troll. Jeg våknet først, som jeg alltid gjør, og gikk fra soverommet ut i kjøkkenet for å sette på kaffen. Mannen hadde laget en skikkelig god middag kvelden før. Alle spor tydet på det. Hvorfor kan man ikke rydde underveis, kaste emballasjer, tørke opp søl, sette oppvasken inn i oppvaskmaskinen, og sørge for å forlate kjøkkenet slik man ønsker å møte det? Slik jeg ønsker å møte det? – og hvorfor i helvete må det stinke white spirit i hele huset?! Det er sikkert kjempefint at han maler, men hvorfor må pensler stå i sprit i kjøkkenvasken? Hvorfor må sandpapir, verktøy, bokser med skruer og en haug med andre dingser stå fremme? Ikke bare fremme på ett sted. Neida. På mange steder, og gjerne på gulvet så jeg kan snuble i dem!?

Jeg gikk fra søvnig til lynende våken i rekordfart. Sinnarynka vibrerte mellom øyebrynene, og jeg kjente faren for evige spor. Jeg fikk satt på vann, for selvsagt var det tomt for kapsler, så jeg måtte ty til pulver. Mens vannet kokte opp fikk jeg det berømte klarsynet. Det synet som fjerner sløret av positivitet, overbærenhet og forståelse. Det er da det andre dukker opp.

Raseriet!

Jeg raste over alt! Alt jeg så. På alt som “må stå fremme fordi det er praktisk”.

Det fikk meg til å se det klisjéfylte “rødt”. Møkkete vegger og dørkarmer, flekkene på gulvet som “ingen” tørker bort etter seg, og som jeg vet jeg ikke har laget selv. På støvet jeg, men ingen andre ser, på alt som sitter skjevt eller ligger på feil sted (selvsagt etter mine tanker om hva som er rett). Jeg åpnet døren ned til kjelleren for å hente noe jeg umiddelbart glemte hva var. Synet som møtte meg satte en effektiv stopper for videre rasjonell tankevirksomhet. Veggene i trappegangen så ut som en thailandsk lyktestolpe. Ledninger hengende på tvers over vinduet, en trippel skjøteledning, to stygge kveiler med kabler – den ene knall rød! Under kaoset er det en hylle. Den var nedstøvet og huset de underligste kombinasjoner av alt fra en rest av påskepynt, en stabel med fakler til flere tilsølte malingsspann vi aldri kommer til å bruke. På veggen hang det ymse “databokser” med sprikende antenner. De som ser ut som ekle snegler med følehorn i desperate forsøk på å holde kontakten med internettet der ute. Og hele tiden rev malingslukta i nesa.

Jeg kom meg til slutt ned i kjelleren, og etter å ha forsert gjenstandene på gulvet i det første rommet, kom jeg meg endelig inn i det innerste. Det rommet jeg har innredet med hyller langs veggene, og dedikerte plasser til det som skal oppbevares. I det rommet hvor jeg virkelig har organisert fra gulv til tak. Det samme rommet hvor jeg opplever at mine organisatoriske tanker ignoreres og saboteres. Jeg ble ikke nevneverdig blidere av å måtte rydde der. For hvorfor skal det ligge to soveposer utenfor trekket sitt når trekkene ligger ved siden av? Hvorfor skal en lekekanin være stappet inn i det hullet i ytterveggen som egentlig skal ha en ventil i seg? Kan man ikke bare sette inn den jæ… ventilen? Hvorfor skal bagger og kofferter ligge utover gulvet i stedet for å stå og ligge der de skal? Jeg kunne fortsatt lenge …

Jeg ryddet deler av det og fortet meg opp igjen. Jeg husket fortsatt ikke hvorfor jeg gikk ned i kjelleren, og kom opp tomhendt.

I gangen åpnet jeg døren til skapet for å finne det jeg lette etter, men som jeg fortsatt ikke visste hva var. Det skulle jeg aldri ha gjort. Dette skapet er et gammelt, halvveis (naturligvis) malt skap. Det har hyller hvor vi er enige om at det skal bo sko og ting vi bruker på tur. Som de fine sitteunderlagene i ull. De med navnene våre på. De lå der de. Nei, feil. De var stappet inn der, de. Stappet! Fordi “noen”, les: mannen, ikke gadd å rette på det som lå under før han “la de på plass”.

Jeg endte opp med å rive alt ut av skapet. Gangen ble på et øyeblikk fylt med fotballsko, fjellstøvler, sommersko, støvletter, en pose med 3D-briller (hvorfor skal vi forresten ha femten par 3D-briller – vi bor fire stykker her), en lyspære, et gravlykt-lys og en god del batterier. For å nevne noe.

Så ble det nok. Helt nok. Jeg dro den intetanende mannen ut av senga, jagde ham rundt med hoftefeste, pekefinger og vibrato i stemmen. Med åpne vinduer slo det meg et øyeblikk at naboene må tro sitt, men det brydde jeg meg ikke om. Jeg truet med å avlyse både det ene og det andre, og jeg sablet ned alle hans forsøk på bortforklaring. Ingenting godtok jeg. I tillegg var jeg sinna på regnværet som lagde kaos for plantene mine kvelden før, og jeg var lei meg for at jeg følte som jeg gjorde. For at jeg hadde det sånn. I det hele tatt.

Det var på høy tid med frokost.

Den spiser vi alltid sammen, og det pleier å være en hyggelig stund. Det var det ikke.

Sinnet boblet fremdeles på innsiden, fortvilelsen sved bak øyelokkene og rant til slutt nedover kinnene. Jeg gadd ikke prøve å skjule det heller. De får ta meg som jeg er. Stemningen rundt bordet var mildt sagt trykkende. Jeg ble sint på meg selv for å lage den. Ingen sa noe. Ingen skrudde på radioen. Jeg ville egentlig ikke spise, for jeg er allerede redd bunaden ikke passer etter sommerens idiotiske utskeielser.

Til slutt orker jeg ikke å sitte der lenger. Jeg tar med meg knekkebrødet, kaffekoppen og setter det fra meg ved Macen. Så går jeg bort til utgangsdøren og åpner den. Jeg trenger luft.

En liten kropp lener seg inntil meg på høyre side. Armene legger han rundt meg og klemmer lenge. Hodene våre møtes og jeg holder igjen et snufs selv om snørra kiler i nesa. Fortvilelsen renner ut sammen med de siste tårene. Samtidig senker skuldrene seg, og pulsen nærmer seg normal.

«Mamma, det kommer til å gå kjempefint. Du trenger ikke å stresse. Jeg kommer til å få verdens beste konfirmasjon, og du har vært så flink!»

Denne selfien tok vi i sommer, på en av morgenturene våre. Takk, Arthur – for at du alltid minner meg på det som er viktig i livet.