Det bløteste kinnet. Det mykeste myke. Det er som å kysse en sky. En sommervarm sky. Tynne, bløte, gjennomsiktige dun dekker de bittesmå kinnene, og gjør deg nesten uvirkelig. Som en vár skikkelse fra en annen verden. Likevel en deilig virkelighet – inntullet i et lite teppe og med en hvit bomullslue som dekker alt håret som klistrer seg til hodet. Du er så ny at ingen har vasket deg enda. Heldigvis.
I halsgropen har du din helt egen lukt. Du er helt fersk, men likevel med en egen identitet, din helt egen “jeg”. Du lukter uskyld og blanke ark. Du lukter glede og forventninger – og ingen lukter akkurat som du gjør.
Det er fire timer siden du kom til verden når vi får lov til å komme på en kort visitt. Du ligger i fanget til mormor og farmor, etter å ha vært innom armene til de to yngste onklene dine. Vi holder deg på deling denne første gangen.
Du ligger så stille. Hviler ut, rynker litt på nesen i søvne, og puster helt rolig. Pappaen din kommer bort. Forsiktig stryker han deg på det lille kinnet med pekefingeren, som for å forsikre seg om at du er passe varm. Blikket han gir deg forteller. Om en kjærlighet som gjør ham sterk som en bjørn. Om en omsorg som vil gi deg beskyttelse og trygghet i alle situasjoner som vil komme. Om en forundring og en respekt. Det surrealistiske i at han faktisk har skapt et nytt menneske. Sammen med mammaen din. Den sterkeste, tøffeste og fineste jenta han vet om. Blikkene dine foreldre utveksler er fulle av gjensidig beundring og kjærlighet.
Lille venn, du trenger aldri å tvile på hvor høyt elsket og ønsket du er. Allerede. Av oss alle.
Helt siden nyttårsaften har jeg tenkt på deg. I 5514 timer har jeg visst at du skulle komme. I 229 dager har jeg fått forberede meg på at livet skal bli helt annerledes. Den dagen du skulle komme og gjøre krav på plassen din. I hjertet mitt.
Det er nå.
Jeg er farmor. Din farmor – og jeg gleder meg!
Ultralyd og roligere farmornerver