I dag er det et år siden vi vandret frem og tilbake over vårt hvitmalte stuegulv med telefonene i høyeste beredskap og holdesegvåkenkaffe i koppen. Et lite år siden lyden av nervøse strikkepinner, og kommende besteforeldre som oppdaterte hverandre i en felles gruppe på nettet mens de sendte heiarop og lykkeønskninger i retning fødestuen.

Et bittelite år har gått siden vi skjelvende hastet bortover glassgaten på Ahus for å møte deg, bare fire timer etter at du ble født.

Mine første gledestårer falt for sønnen min. Min sønn som hadde skapt en sønn. Sin helt egen sønn. Så fikk jeg øye på deg. Lille deg i armene på den stolteste nybakte pappaen jeg har sett. På mange år. Det er et år siden mormor og farmor fikk levert den sovende bylten i fangene sine. Helt på likt. At bestefedrene skulle få holde deg først tenkte vi slett ikke på.

Det er 365 dager siden bekymringene blåste ut nærmeste svingdør for å bli erstattet av stolthet, glede og følelsen av å ha vært med på et mirakel.

Kjære barnebarn, du er fortsatt et mirakel – gratulerer med ettårsdagen!

Du er utforskende, oppfinnsom og glad. ©Bjørg Hexeberg

Når man blir farmor betyr det som regel at man har nådd en viss alder, enten man erkjenner det eller ei. Det betyr også at en del nye kapitler skrives. Det er en overgang.