Det er nesten som å være på kino. Som å være på utsiden av en verden som vil komme til oss alle en gang langt der fremme. Å være gammel på sykehus.
Det skremmer meg. En dag skal man være hundre prosent prisgitt de menneskene man har rundt seg. Pleierne. De skal forstå deg når du selv ikke forstår hva du trenger, de skal gi deg omsorg og støtte, og sørge for at du ikke er redd eller utrygg. Til alle døgnets tider. Det er et stort ansvar våre pleiere har, om de er sykepleiere, hjelpepleiere, vernepleiere eller andre typer pleiere. Å pleie handler ikke bare om å gi medisiner og lindre fysisk smerte. Jeg var ikke lenge på sykehus, og det går fint med meg nå. Men, jeg var der lenge nok til å se, at det å ha tid til å sette seg ned hos pasientene, det har de ikke.
Det gjør meg trist.
Det er tidlig morgen en dag i mai. Solen er våken, og det er damene på firemannsrommet også. Forsiktige bevegelser i myke dyner og knirking i et og annet understell sladrer om at noen er ferdige med å sove. Døren til gangen er åpen, og ventilasjonssystemet der ute går for fullt.
Et par hvite frakker med unge mennesker i kommer inn.
“Ska di tala med mæi må di tala høgt!”
“Vil di mæi nåkka må di kåmma hit!”
Stemmen er liten, rusten og skjelver som den skal på gamle damer. Hun ligger skjevt, som om sengen tipper mot høyre. Hun er ikke stort større enn en spurv. Hun roper ut i luften, greier ikke bevege seg. Håper på svar. Hun enser bevegelse, men hører ikke noe. Hun greier ikke å legge seg annerledes, og derfor ser hun heller ikke hva som foregår i rommet.
Den høyre hånden holder fast i metallet i grinda som omkranser sengen og sikrer henne fra å ramle ut. Hun har kanyle på håndbaken, og små plaster med ledninger på spredt rundt på overkroppen så legene på intensivavdelingen i en annen etasje kan overvåke det lille hjertet kontinuerlig. Håret i bakhodet er flatt, og man kan skimte en rosa hodebunn gjennom de grå fjonene.
Høyrehånda kakker rytmisk i metallet med en ring. Hun forsøker alt hun kan å få oppmerksomhet. Samtidig forsøker hun å heise seg mer opp i sengen, men den venstre siden vil ikke lystre.
Dynen har glidd opp på den ene siden og avslører en stor bleie og alle ledningene som forteller hvordan det lille hjertet hennes har det.
“E det folk hær?” Ingen svar.
Bioingeniøren i den ene frakken er innom for å hente blod fra damen ved vinduet. Spurven har oppdaget ham.
“Må kåmma hit og da, så e får hørra ka som e sagt!”
Henvendelsen gjelder sykepleieren som hjelper damen ved døra til toalettet. Spurven gir tydelig uttrykk for at hun ville gått hvis hun bare hadde greid å reise seg opp. Hun tror ikke noe på at noen vil komme til henne også.
“Det e ingen som kjem ti mæ!” Hun fortviler så høyt det lar seg gjøre.
Bioingeniøren tar seg til slutt tid. Han går bort til henne etter at han er ferdig med den lille bustete kvinnen. Hun som har den mest optimistiske sveisen i hele rommet og ikke veier stort mer enn en 14-åring. Håret hennes står rett ut, både på toppen og til sidene, og er imponerende lysebrunt uten tegn til å ville gråne. Tennene ligger i den åpne hyllen i nattbordet, og hun har fått hevet sengeryggen så mye at nakken hennes er bøyd. Dermed har hun full oversikt, selv om det bare er håret som synes over fotenden. Hun smiler hele tiden. Den unge mannen forsikrer spurven om at det snart er hennes tur.
Det blir stille i rommet, og jeg går mot døra for å gå på det lille rommet utenfor. Hun ser meg straks.
“Må kåmma hit nå. Så e forstår at det e folk her.”
Etter toalettbesøket går jeg bort, smiler og løsner hånden hennes fra metallet. Den er nærmest gjennomsiktig myk, og akkurat passe varm. Akkurat som jeg husker mine bestemødres gode hender. Jeg forteller henne at det er veldig tidlig på morgenen og at hun kanskje kunne prøve å sove litt til. Jeg stryker hånden hennes, og har lyst til å stryke kinnet også, men tar meg i det. Det er en voksen kvinne som ligger her, ikke et lite barn.
“E førstår itteno tå detta” … Hun hører ikke hva jeg sier, så jeg gjentar budskapet med store bokstaver inn i øret hennes. Mange ganger. Jeg samler hendene langs den ene siden av ansiktet mitt, med hodet på skrå, og til slutt forstår hun meg.
“Vil du søv? Ja, det må du bære gjørra, men e vil ikkje!” Jeg må le, jeg har jo ingen planer om å sove, så jeg sier de samme ordene enda en gang. Jeg peker på henne. Kanskje hun skulle prøve å hvile litt til? Det er hun ikke interessert i. Hun sier hun har ligget her i minst tolv timer, og ikke har hun sovet på flere dager heller. Hun vil tilbake til gården, da skal nok alt ordne seg, ja. Det er bare det at hun ikke greier å gå. Og dessuten har hun mistet høreapparatet sitt. Jeg blir sittende en liten stund. Verbal kommunikasjon funker ikke så godt, men hun roer seg ved at jeg sitter der og holder henne i hånden. En tidlig morgen på et norsk sykehus.
Bioingeniørfrakken har gått, og nå er det sykepleieren som hjelper damen ved vinduet. Hun vil ha på sko. Beige, med hull i skinnet og kilehæl.
“Du har nå så kjække påsmættera”, skryter frakken, før den lille damen forsvinner ut på badet på egne ben. Uten rullator, og med ganske god fart.
“De må kåmma hit så e får vite ka dåkk hell på med!” Spurven vil også være med. Det utveksles små smil mellom de andre i rommet, men ingen svarer på ropene.
Bustetrollet kommer plutselig ut fra badet og begynner å romstere i sakene sine. De hun oppbevarer i en stor brun papirpose ved vinduet. Hun leter etter, og finner, børsten. Den er gullfarget med svart bust. Hun tasser ut igjen på badet med den. Det er ikke sikkert det hjelper.
Sykepleieren har stramme lepper, og har samlet det rødlige håret i en kort, effektiv flette. Øynene er snille.
“Ka di gjær på no då?” Spurven ser ut i luften, drar rytmisk i metallet, og trekker seg nærmere og nærmere sengekanten.
Sykepleieren forbarmer seg. Hun smører inn hendene med en god dose Antibac fra beholderen over vasken, og beveger seg de to skrittene mot den lille kvinnen.
“Går det bra med deg?” Den gamle hånden får selskap.
“Bra?! Bra, nej, det er da så langt fra det en kan kåmma!”
Bustetrollet er tilbake fra badet. Børsten hjalp ikke nevneverdig, og snart er det frokost.
Til alle som vil ha. Spurven vil ikke ha mat.
Hun vil bare hjem.
Pingback: Det var frokost på et norsk sykehus -