Når du koker opp vann i vannkokeren for å kose deg med en kaffe (ja, jeg liker god pulverkaffe også), og du heller i melk som vanlig, og reagerer på at det klumper seg litt oppi der, da tenker i alle fall jeg at kanskje laktosefri melk ikke passer så godt i så varm kaffe?

For sikkerhets skyld tar jeg en slurk, og det smaker spy … vel, jeg spytter ut, heller melken ut i vasken og heller opp ny kopp kaffe. Denne gangen bruker jeg melk fra en uåpnet kartong. Det klumper seg like herlig, jeg smaker på den også, og det samme gjentar seg. Smaker oppkast. Samme rutine enda en gang, selv om jeg synes det er merkelig at melken vi kjøpte i går skulle være sur allerede i dag … i siste forsøk tester jeg fløte, også den laktosefri. Smaker akkurat det samme, om mulig litt fetere bare. Erre muuuulig?! Nå har jeg altså tre tomme kartonger til tørk i vasken, og ingen kaffe i koppen.

Jeg går til og med over til naboen for å høre om hun har peiling på oppførselen til laktosefri melk, og hun er helt enig i at den ikke skal klumpe seg i varm væske …

Etter en stund tenker jeg at jeg kan ta en kaffe uten melk, for nå har jeg faktisk ikke mer. Greit, så lager jeg en med bare vann, venter til den er passe lunken, og tar en slurk. Men i svarte! Den er jo akkurat like vond! Du vet den følelsen du har etter å ha kastet opp mange ganger – når tennene er så syreutsattat det føles som om de går i oppløsning? Sånn føltes det!

Nå begynner jeg virkelig å lure! Jeg ringer Øivind og Arthur, som er ute i båt, for å høre hva de tenker. Øivind kan ikke skjønne hva som er galt, for vi er helt enige om at pulverkaffe ikke kan bli dårlig. Så hva kan det være, liksom? Har smaksløkene mine plutselig slått krøll på seg? Er det overhode mulig?

I bakgrunnen får Arthur tydeligvis med seg at noe er galt med smaken på kaffen, og han roper:

– Mamma, brukte du det vannet som var i vannkokeren?

– Ja?