Jeg leser ikke ofte krim, men denne boken fikk jeg i gave av Gyldendal da vi lagde en reportasje om forfatteren Emelie Schepp og hennes vei til suksess. Hun skrev en hyggelig hilsen til meg, og jeg tok med meg … Continue reading
Svensk krim
Monthly Archives: mars 2026
Et annet liv
Vi er i midten av februar i 2011. Arthur er litt over ni år, og vi sitter i bilen på vei hjem fra et lite fotooppdrag han har gjort for kommunen. Jeg har ikke vært fotograf denne gangen, men en stolt og helt vanlig mamma.
Det er skikkelig vinter. Kaldt og glatt på veien. Snøen er lett og lander som små kunstverk på frontruten. Arthur er tankefull i baksetet. “Mamma, jeg vil leve et annet liv, jeg.” Å, hva mener du?” Jeg blir et øyeblikk bekymret. Har ikke gutten min det bra? Han som alltid er glad og smiler til livet. “Ja, jeg vil leve sånn at vi lager alt selv. At vi ikke har maskiner og alt mulig.” “Du mener at du vil bo på et småbruk og være selvforskynt?” Jeg ler inni meg og smiler på utsiden. Har vi fått et lite naturbarn, tro? Han svarer fort og overraskende. “Ja, litt sånn som bestemor Duck. Bake gode kaker og ha dyr og sånn.”
Å bli femti er sånn passe moro
Nå er det dagen derpå. Dagen etter dagen jeg gruet meg til. Dagen jeg måtte bytte ut tallet på tierplassen med en femmer. Det betyr at det er fem tiår siden jeg kom til verden. Det er lenge det!
Ikke misforstå, jeg er takknemlig og glad for å være her, og veldig glad for innmari mye i livet mitt. Jeg er heldig og har det godt. Jeg er omgitt av gode folk, jeg ler hver dag, jeg røres til tårer hver dag, og jeg føler meg takknemlig hver dag. Så det er ikke det at jeg ikke setter pris på å fylle femti.
Jeg gjør det.
Det er heller ikke sånn at jeg ikke ser at jeg ser forholdsvis grei ut, jeg har fortsatt smilehullene mine, selv om de nå begynner på kinnet og slutter under haka. Jeg fikser på utseendet med sminke, hair extensions og litt annet småjuks, og det gjør jeg rett og slett fordi jeg føler meg bedre da. Jeg vet også godt at jeg ser brukt ut – men så har jeg heller intet ønske om å returneres “uåpnet”, for å si det på den måten. Jeg vil at det skal synes at jeg har levd.
Jeg gjør det.
Jeg føler meg heldig og glad når jeg jeg får hyggelige kommentarer om at jeg ser mye yngre ut, at man ikke skulle tro jeg snart er femti. Det varmer så klart i hjertet, og gir smilerynkene enda mer trening. Jeg setter stor pris på det.
Jeg gjør det.
I det hele tatt er det ingenting å mase med det å skulle runde denne milepælen. Det er bare det at alt går for fort.
Det gjør det.
Det er det eneste jeg synes er skikkelig dritt. Dette med tiden. Jeg er så inderlig imot at tiden kommer så fort, hver vår kommer fortere og fortere, og selv om jeg elsker våren, og gleder meg alt jeg kan til lune dager i lettere klær, så skulle jeg gjerne gått i protesttog. Mot tidens fart (og litt mot tyngdekrafta).
Det mener jeg.
Alder er bare et tall, sies det. Særlig. Det er jo ikke det! Alder betyr masse det. Det betyr at huden ikke limer seg like godt fast til kjøttet lenger, eller fettet om du vil. Det betyr at håret ikke er like tykt og glansfullt som da man var i tjueårene, med mindre man setter på ekstra hår og farger håret hver tredje uke for å forhindre at verden ser at håret er helt hvitt innerst. (Jeg kødder ikke.) Det betyr at jeg må bruke den neste ruta når jeg skal krysse av for alder på ymse skjemaer. Det betyr at overgangsalder kan kaste seg over meg i nær fremtid, det betyr at jeg
Jeg må øve på en ting nå. Det er nå jeg skal
Med bøyd nakke
I går leste jeg en artikkel. Nok en artikkel om bruken av skjerm. Bare så dere er advart først som sist: Jeg hater å måtte konkurrere om oppmerksomheten. Når telefonen velges fremfor meg. Når mannen synes det er mer ok å surfe på den lille dingsen enn å spørre hva jeg tenker på for tiden eller hva jeg mener om ditt eller datt. Når skjermen er hundre ganger mer interessant enn meg. Og nei, jeg gidder ikke å stille opp naken og ta med øl.
Jeg kjenner veldig mange unge og eldre voksne som ikke kan holde oppmerksomheten unna telefonskjermen. Jeg kjenner voksne som går litt unna for å spille spill på telefonen mens barna hans sitter og griller pølser i skogen!
Overalt er det en skjerm i sikte. Hva skjedde med det gode gamle leirbålet. Der man deler de gode samtalene og de fine historiene og ikke minst tiden sammen?
Hva skjedde med at vi voksne skal være gode forbilder?
Selv hater jeg å måtte konkurrere om oppmerksomheten fra en skjerm. Folk sier de hører og følger med selv om de ser på skjermen. Det er jug.
Skulle jeg liksom velge å glo på en skjerm i stedet for å se inn i øynene til de jeg er glad i. Skulle jeg heller velge å se en videosnutt om en totalt ukjent amerikaner som driter seg ut og blir filmet av en like ukjent nabo?
En ting er det norske folks bøyde nakker i det offentlige transportsystemet. Det er bare flaut. En annen ting er de bøyde nakkene der hjemme, på sidelinja eller tribunen, i butikken, i klasserommet, ved restaurantbordene.
De eneste som kan gni seg i henda er produsentene av skjermene, og kiropraktorene.
Nei, folkens – skjerp deg, og hjelp barna til å legge vekk skjermene. Vær heller den kjipe voksne. Det er jobben vår!
Spør et barn eller en ungdom om de vil spille spill på telefonen, se en YouTube-snutt eller bli med på telttur, bli med å bake en kake eller lage dyr av kongler i skogen, kanskje bygge et helt lite samfunn i mosen, lage hoppbakke til skihopperen eller en flaskebane, finne frem
Når menneskene rundt deg en gang er borte, altså helt borte. Vil du kunne fortelle om dem? Hva dere tanker og meninger var, hva de likte å spise til middag, deres rare
Livet på helsefarmen!
Farm og farm, det skal jeg vel strengt tatt ikke påberope meg, men at det er helse i hver bevegelse, det skal være sikkert. Fra trappemuskler til tarmer. Her går det i vegetarmat, vann, te, trening og ymse kurs i hvordan man skal forholde seg til både søvn, vondter, medisiner og livet etter “Skogli-bobla”.
Jeg er heldig med gruppen jeg er en del av. Vi er åtte hyggelige jenter fra ymse steder i landet, som alle er her for å blir enda sprekere. Vi sitter sammen til alle måltider, og har fått utlevert faste plasser ved eget bord. Vi har treningsveiledning flere ganger i uken med fysioterapeut som lager individuelle opplegg for oss, og vi deltar på kursene sammen.
I tillegg til de faste oppleggene er det en del fellesaktiviteter som alle kan melde seg på når det passer. Da har man bassengtrening, håndtrening (ja, det stemmer!), krakke- og stoltrim (det stemmer også!), avspenninger, gåturer, pilates og mindfullness å velge i.
I dag har vi vært på kurs og laget mange gode vegetariske retter. For det er det eneste vi spiser her. I tillegg til vegetarmaten er det egg og fisk et par ganger i uken. Det er god mat, selv om noen kanskje kunne ønske at maten var litt sterkere krydret. Det drømmes om kjøtt og pizza, for å si det sånn.
.
God samvittighet til jul
For seks år siden var Arthur ni, og slo fast med all mulig tyngde og sikkerhet:
– Jeg tror ikke på Mannen i månen. Heller ikke på Julenissen eller Påskeharen.
– Hvorfor ikke? Jeg undret meg over dette plutselige utsagnet.
– Æ’kke vits. Barnslig. Og jeg har hørt det på tv at det bare er noe noen har funni på.
– Men hvorfor tror du noen har funnet på det?
– Jeg så det på nyhetene. De ville bare lure andre. De er frekke de som gjør det, men jeg vet ikke hvorfor de gjør det. De gjør det mot barn, mamma. Hvorfor er det egentlig vits å tro på julenissen? Han har skjegg, som ikke er ordentlig en gang. D’ække vits.
Hver morgen, i noen minutter før dagen begynner besøker jeg sosiale medier og nyheter. I dag også. Nå er det så ille at jeg allerede angrer. Det flommer over av grusomme bilder fra Aleppo. Bilder og video av barn som ikke beskyttes, barn som lider, barn som trenger håp og trøst.
Jeg sender en ønskeliste til Nordpolen, med håp om at de ansvarlige tar til vettet, at de stopper galskapen, og gir disse menneskene livet tilbake.
Her kan du også hjelpe:
Unicef: Du kan også støtte med SMS ved å sende SYRIA til 2040 (Da gir du 250,-). Eller ring 820 44 719 (200 kr).
Kontonummer: 8200.02.55587
En pårørende er en tilhørende
En liten kropp er redd. Den er redd for det som ikke er kjent. Det som er utrygt. Den er redd for at livet som den kjenner det skal bli annerledes. At livet blir uforutsigbart og skummelt. Den lille redde vil ikke spise, ikke sove. Den vil ikke høre på fornuft, og den vil ikke lytte til erfaring. Den spinner seg ned i negative tankemønstre, og den er sikker på at slutten er nær. Pusten er ujevn, og det strammer seg i solar plexus. Huden er klam, og den lille redde har lyst til å kaste opp.
Den tilhørende lytter. Den tilhørende som ikke forstår, men som føler med. Som bryr seg om, og forsøker å si kloke ting.
Ingen positive ord går inn. Alt er svart i den lille kroppen, og det eneste som hjelper er å gjemme seg. Under en dyne. I et tomt hus. I et annet hus. Kanskje langt unna. For aller helst vil ikke den lille kroppen være her.
Den vil at alt skal gå over. At det skal finnes en knapp som tryller alt bra igjen.
En liten redd kropp er redd lenge. Kanskje til og med flere ganger i året. Til og med når den prøver å ta seg sammen er den redd. Den prøver å levere smil i stemmen. Men den er lav, kraftløs. Den lille redde håper at ingen skjønner. At ingen legger merke til det.
På utsiden står en tilhørende. Et menneske som tilhører den lille redde. Den som lager mat, vugger i søvn og forteller at alt vil gå bra. En tilhørende som ikke vet hva som hjelper. En som ikke er utdannet, som ikke vet hva man kan si når ønsket er å ta bort det skumle. En tilhørende som aller helst vil gi bort knappen som fikser alt.
For hva er det som kan hjelpe når man står på utsiden til en som er så redd?