En liten kropp er redd. Den er redd for det som ikke er kjent. Det som er utrygt. Den er redd for at livet som den kjenner det skal bli annerledes. At livet blir uforutsigbart og skummelt. Den lille redde vil ikke spise, ikke sove. Den vil ikke høre på fornuft, og den vil ikke lytte til erfaring. Den spinner seg ned i negative tankemønstre, og den er sikker på at slutten er nær. Pusten er ujevn, og det strammer seg i solar plexus. Huden er klam, og den lille redde har lyst til å kaste opp.

Den tilhørende lytter. Den tilhørende som ikke forstår, men som føler med. Som bryr seg om, og forsøker å si kloke ting.

Ingen positive ord går inn. Alt er svart i den lille kroppen, og det eneste som hjelper er å gjemme seg. Under en dyne. I et tomt hus. I et annet hus. Kanskje langt unna. For aller helst vil ikke den lille kroppen være her.

Den vil at alt skal gå over. At det skal finnes en knapp som tryller alt bra igjen.

En liten redd kropp er redd lenge. Kanskje til og med flere ganger i året. Til og med når den prøver å ta seg sammen er den redd. Den prøver å levere smil i stemmen. Men den er lav, kraftløs. Den lille redde håper at ingen skjønner. At ingen legger merke til det.

På utsiden står en tilhørende. Et menneske som tilhører den lille redde. Den som lager mat, vugger i søvn og forteller at alt vil gå bra. En tilhørende som ikke vet hva som hjelper. En som ikke er utdannet, som ikke vet hva man kan si når ønsket er å ta bort det skumle. En tilhørende som aller helst vil gi bort knappen som fikser alt.

For hva er det som kan hjelpe når man står på utsiden til en som er så redd?