For seks år siden var Arthur ni, og slo fast med all mulig tyngde og sikkerhet:

– Jeg tror ikke på Mannen i månen. Heller ikke på Julenissen eller Påskeharen.

– Hvorfor ikke? Jeg undret meg over dette plutselige utsagnet. 

– Æ’kke vits. Barnslig. Og jeg har hørt det på tv at det bare er noe noen har funni på.

– Men hvorfor tror du noen har funnet på det?

– Jeg så det på nyhetene. De ville bare lure andre. De er frekke de som gjør det, men jeg vet ikke hvorfor de gjør det. De gjør det mot barn, mamma. Hvorfor er det egentlig vits å tro på julenissen? Han har skjegg, som ikke er ordentlig en gang. D’ække vits.

Hver morgen, i noen minutter før dagen begynner besøker jeg sosiale medier og nyheter. I dag også. Nå er det så ille at jeg allerede angrer. Det flommer over av grusomme bilder fra Aleppo. Bilder og video av barn som ikke beskyttes, barn som lider, barn som trenger håp og trøst.

Jeg sender en ønskeliste til Nordpolen, med håp om at de ansvarlige tar til vettet, at de stopper galskapen, og gir disse menneskene livet tilbake.

Her kan du også hjelpe:

Unicef: Du kan også støtte med SMS ved å sende SYRIA til 2040 (Da gir du 250,-). Eller ring 820 44 719 (200 kr).
Kontonummer: 8200.02.55587