I går leste jeg en artikkel. Nok en artikkel om bruken av skjerm. Bare så dere er advart først som sist: Jeg hater å måtte konkurrere om oppmerksomheten. Når telefonen velges fremfor meg. Når mannen synes det er mer ok å surfe på den lille dingsen enn å spørre hva jeg tenker på for tiden eller hva jeg mener om ditt eller datt. Når skjermen er hundre ganger mer interessant enn meg. Og nei, jeg gidder ikke å stille opp naken og ta med øl.
Jeg kjenner veldig mange unge og eldre voksne som ikke kan holde oppmerksomheten unna telefonskjermen. Jeg kjenner voksne som går litt unna for å spille spill på telefonen mens barna hans sitter og griller pølser i skogen!
Overalt er det en skjerm i sikte. Hva skjedde med det gode gamle leirbålet. Der man deler de gode samtalene og de fine historiene og ikke minst tiden sammen?
Hva skjedde med at vi voksne skal være gode forbilder?
Selv hater jeg å måtte konkurrere om oppmerksomheten fra en skjerm. Folk sier de hører og følger med selv om de ser på skjermen. Det er jug.
Skulle jeg liksom velge å glo på en skjerm i stedet for å se inn i øynene til de jeg er glad i. Skulle jeg heller velge å se en videosnutt om en totalt ukjent amerikaner som driter seg ut og blir filmet av en like ukjent nabo?
En ting er det norske folks bøyde nakker i det offentlige transportsystemet. Det er bare flaut. En annen ting er de bøyde nakkene der hjemme, på sidelinja eller tribunen, i butikken, i klasserommet, ved restaurantbordene.
De eneste som kan gni seg i henda er produsentene av skjermene, og kiropraktorene.
Nei, folkens – skjerp deg, og hjelp barna til å legge vekk skjermene. Vær heller den kjipe voksne. Det er jobben vår!
Spør et barn eller en ungdom om de vil spille spill på telefonen, se en YouTube-snutt eller bli med på telttur, bli med å bake en kake eller lage dyr av kongler i skogen, kanskje bygge et helt lite samfunn i mosen, lage hoppbakke til skihopperen eller en flaskebane, finne frem
Når menneskene rundt deg en gang er borte, altså helt borte. Vil du kunne fortelle om dem? Hva dere tanker og meninger var, hva de likte å spise til middag, deres rare
Facebook kommentarer