Å jobbe med døden

Posted on 2026-06-10 by Bjørg Hexeberg

Ja, det stemmer. Jeg gjør det også. Det er nemlig ikke hver dag jeg jobber med tekst og bilder. Noen dager jobber jeg også med døden. I et begravelsesbyrå. Det kunne jeg kalt det, altså at jeg jobber med døden. Jeg velger heller å si at jeg jobber med livet. For det er det det handler om. At døden er en del av livet skjønner jeg mer og mer jo eldre jeg blir. Ja, jeg kan godt fjolle med alderen min, nekte for at jeg er så gammel som jeg er og gjøre masse for å holde meg så ung jeg kan, og smile stort hver gang noen sier at jeg umulig kan være bestemor, eller at jeg må ha fått barn som tolvåring. Sannheten er at jeg innser at døden er en del av livet, at ingen av oss slipper unna, og at den kan komme brått og ubarmhjertig, eller man kan være forberedt og likevel ikke være det.

Og det er ikke så store avstander mellom disse jobbene som man kanskje skulle tro. En begravelse, bisettelse eller en seremoni for å feire den avdødes liv, handler også om mennesker. Det handler om den som er død, men like mye om dem som er igjen. Om de som ikke har kommet til sitt siste kapittel enda.

I dag var jeg gjest i en vakker begravelse, jeg var altså ikke på jobb. Jeg var der for å hedre han som er død, og for å vise min respekt og medfølelse til de som er igjen. Jeg går i begravelser for de som er igjen. For å vise at de betyr noe for meg. Andre kan ha andre motiver, men det er derfor jeg går. Da jeg sto utenfor sammen med alle de andre gjestene og så bilen kjøre av gårde, tenkte jeg: Slik skal vi alle reise en gang. Legge ut på den siste reisen mens triste mennesker står igjen i sorg og savn. Men forhåpentligvis vil de også kjenne glede over å kjent oss, og takknemlighet for at vi har betydd noe, vært noe for noen.

Vakker seremoni og vakre ord

Dagens seremoni var naturligvis vakker. Det første som slo meg var hvor mange som kom. Parkeringsplassen var full, det var gjester i alle aldre, og det var flotte kranser og en nydelig kistedekorasjon. Solisten sang guddommelig, og jeg fikk god bruk for tørkepapiret jeg alltid har i lomma. Men det aller, aller vakreste var kjærligheten. I talen som sønnen holdt for pappaen sin. Hver gang dette skjer, blir jeg så berørt. Av at de faktisk står der, greier å stå oppreist i sin egen sorg, foran en haug med kjente og ukjente mennesker, og si fine, ærlige ting om et menneske som har betydd så mye for dem. Takke for alt de har betydd, vise sin kjærlighet og sårbarhet. Sin styrke i sorgen.

Dagens unge, kloke taler sa noe jeg aldri vil glemme. Han sa: I denne vanskelige tiden hvor vi har levd med vissheten om han ville dø, er det en ting jeg har lært. Ta vare på hverandre, for man vet ikke når det går over.

Nettopp. Vi vet ikke når det går over. Når det er slutt. Eller på hvilken måte det skjer.

Kanskje det er derfor jeg blir så berørt når unge mennesker innser dette, selv om kunnskapen kom på verst mulig måte for denne unge mannen. Han skulle ikke miste sin beste venn og pappa nå. De hadde så mye mer de skulle oppleve sammen. De skulle ikke bare være sammen i 21 år. Han snakker likevel om takknemlighet for det de fikk

I morgen skal jeg på jobb. For begravelsesbyrået Den siste reisen. Det blir en helt annen opplevelse.

kampungbet

De gavmilde frisørene

Posted on 2026-06-10 by Bjørg Hexeberg

kampungbet

Får man en datter eller mister man en sønn?

Posted on 2026-06-06 by Bjørg Hexeberg

Det er altså dette med svigerdøtre. Denne kjæresten til barnet ditt. Når det blir alvor og det etableres og yngles, når det dukker opp nye behov som bittesmå strikkeplagg og når det dukker opp behov for barnevakt, når lommeboka er slunken og det er behov for middag, eller når det bare er behov for å snakke eller ligge rett ut i hver sin sofa og sovne til en film.

Dette er naturligvis tanker som har dukket opp med jevne mellomrom. Når jeg blir sjalu for at de unge er mer hos hennes foreldre enn hos oss. Når det er hennes mamma som plutselig vet mer om min sønn enn meg selv. Når det føles som om de blir prioritert foran oss.

Jeg er veldig glad i hennes foreldre, de er strålende, glad og fine folk med masse humor og store hjerter, så det handler ikke om det. Det handler jo bare om løsrivelse og at jeg må akseptere at min sønn lever sitt eget liv. Og det klarer han faktisk helt fint.

Når sønnen din etablerer seg med samboer og etter hvert barn, så er faren der. Faren for at den lille familien er mer sammen med hennes familie enn han med sin. For døtre som får barn har et bånd til sine mødre som sønner ikke har. Eller?

At jeg som farmor av og til kjenner på denne sjalusien, betyr ikke at det er noe lettere for barna. Altså de unge foreldrene. De skal tilfredsstille familiene på begges sider, de skal forsøke å sjonglere tidsbruken mellom to, kanskje flere besteforeldrepar – hos oss er det faktisk tre sett å ta hensyn til, det er en haug med søsken, og midt oppi dette skal de ha tid til å bare være seg. Sin lille familie som skal finne sin identitet. I fred.

Jeg skjønner det. Med hodet mitt. Det jeg derimot ikke skjønner, er hvordan jeg skal klare å gi slipp. Gi dem nok line til at de henger fast men alltid kan trekke seg hjemover skulle de trenge det. For de kan ikke forsvinne ut av livet mitt. Den linen kan ikke klippes, den kan heller ikke ryke, men av og til en den ganske tøyelig.