Det er altså dette med svigerdøtre. Denne kjæresten til barnet ditt. Når det blir alvor og det etableres og yngles, når det dukker opp nye behov som bittesmå strikkeplagg og når det dukker opp behov for barnevakt, når lommeboka er slunken og det er behov for middag, eller når det bare er behov for å snakke eller ligge rett ut i hver sin sofa og sovne til en film.
Dette er naturligvis tanker som har dukket opp med jevne mellomrom. Når jeg blir sjalu for at de unge er mer hos hennes foreldre enn hos oss. Når det er hennes mamma som plutselig vet mer om min sønn enn meg selv. Når det føles som om de blir prioritert foran oss.
Jeg er veldig glad i hennes foreldre, de er strålende, glad og fine folk med masse humor og store hjerter, så det handler ikke om det. Det handler jo bare om løsrivelse og at jeg må akseptere at min sønn lever sitt eget liv. Og det klarer han faktisk helt fint.
Når sønnen din etablerer seg med samboer og etter hvert barn, så er faren der. Faren for at den lille familien er mer sammen med hennes familie enn han med sin. For døtre som får barn har et bånd til sine mødre som sønner ikke har. Eller?
At jeg som farmor av og til kjenner på denne sjalusien, betyr ikke at det er noe lettere for barna. Altså de unge foreldrene. De skal tilfredsstille familiene på begges sider, de skal forsøke å sjonglere tidsbruken mellom to, kanskje flere besteforeldrepar – hos oss er det faktisk tre sett å ta hensyn til, det er en haug med søsken, og midt oppi dette skal de ha tid til å bare være seg. Sin lille familie som skal finne sin identitet. I fred.
Jeg skjønner det. Med hodet mitt. Det jeg derimot ikke skjønner, er hvordan jeg skal klare å gi slipp. Gi dem nok line til at de henger fast men alltid kan trekke seg hjemover skulle de trenge det. For de kan ikke forsvinne ut av livet mitt. Den linen kan ikke klippes, den kan heller ikke ryke, men av og til en den ganske tøyelig.