Du vært død i tre uker, pappa. Helt nøyaktig i tre uker når jeg skriver dette. Tiden har jeg brukt sammen med nærmeste familie, gode venner og i selskap med meg selv.
De aller første dagene etter at du sluttet å leve var jeg sammen med naboene våre, og selv i deres selskap gikk mye av tiden med til refleksjon:
Det skravles i tretoppene, vinden står på pause og Arthur er våken i hengekøya. Han har sovet ute, men nå sjekker han sosiale medier. Jeg tror ikke han hører fuglene eller lyden av vann som presses bort fra kjølen på den blå seilbåten som nettopp glir forbi.
Oppmerksomhet, nærvær og tilstedeværelse. Hva fanget oppmerksomheten vår før i tiden? I femtiårene, sekst- og syttiårene? Hva med åttiårene? Eller førti? Sluttet vi å følge alle livets aspekter, sluttet vi å bare være når skjermen ble oppfunnet?
Når begynte det, og med hva? Var det teater? Kino? Var det når TV ble allemannseie og vi ikke trengte å gå ut av huset for å bli underholdt? PC, pad, mobil?
Når ble det nødvendig å flykte?