Dette innlegget handler om det å bli en agurk-nyhet. Jeg har lovet å skrive uten filter, og det innebærer noen ganger å si fra. Nå har jeg behov for å fortelle hva som faktisk skjedde i denne sammenhengen.

Tirsdag morgen, den 7. august 2018 la jeg ut dette bildet på Instagram, mest som et litt euforisk gledesutbrudd over hvor vakre disse grønnsakene var:

Noen ganger får jeg rett og slett lyst til å bli #vegetarianer. Så nå blir jeg det. Bare fordi #grønnsaker, #frukt og #bær er vakre, #velsmakende og bra for meg. At det er en god idé for miljøet vi lever i og overlater til våre etterkommere, er en bonus. Eller er det kanskje omvendt? Sommeren har vært og er fremdeles fantastisk, og nå må jeg sørge for at høsten og vinteren blir like bra. For plutselig er det vår og sommer igjen, og da skal jeg ha en enda sunnere innside, sterkere muskler, og ikke minst skal jeg ha parkert de overflødige kiloene på denne siden av nyttår. Wish med luck! Fant dette fargerike blomkålhodet i går, så i dag skal jeg lage lilla blomkålsuppe med chili og hvitløk, og det tror jeg blir skikkelig digg! Jeg tar gjerne imot gode råd til hvordan jeg skal komme i gang, til alle døgnets måltider.

To timer senere ringer det fra lokalavisen. Journalisten påpeker at jeg har blitt vegetarianer, at han har sett det på Instagram, og lurer på en hel del rundt dette. Han stiller en masse spørsmål som jeg ikke kan svare på, siden jeg tok valget for kort tid siden, så det blir mye latter. Jeg var på ingen måte forberedt på å skulle “forsvare” dette valget.

Vi har for så vidt en hyggelig samtale rundt temaet, men den eneste gangen vi snakker om at avisen kunne skrive om det å skulle bli vegetarianer, er når jeg foreslår at han kan intervjue en fagperson, snakke med noen erfarne vegetarianere, få med gode råd, hva man bør tenke på, hvilke feller det er lett å snuble i, hvorfor det er en god idé å redusere eller kutte ut kjøtt fra kostholdet, og hvordan sikre at man får i seg de riktige næringsstoffene. Og så videre. Det sa jeg hadde vært interessant å lese.

Så legger vi på, og barna og jeg ler litt av det hele. Vi synes det er komisk at han ringer meg om dette, jeg har jo overhode ikke peiling. Jeg er helt fersk, og dette gjør jeg bare fordi jeg tror det er bra for miljøet, og fordi jeg tror det vil gi helsemessige gevinster. Det er ikke en religion og det er ikke en motesak. For min del handler det bare om å bli mer bevisst på kostholdet mitt, rett og slett for å holde meg frisk.

Så fortsetter vi med vårt. Vi lager blomkålsuppen som planlagt og tenker ikke mer på denne telefonen. Helt til sent på kvelden, når vi oppdager at han har lagt ut en sak på nettet. Et digert nyhetsoppslag om mitt “radikale” valg!

Skal man først være en agurk-nyhet, er det like greit at det skjer fordi man dropper kjøtt?

Før sommeren hadde jeg skrudd av alle varslinger fra sosiale medier på telefonen, derfor ser jeg dette helt tilfeldig. Først var det morsomt. Litt sånn: “Hæ, lagde han en sak på dette?” Dette er da ikke noe å skrive om!”, “Snakk om agurk-nyhet”. Og så leste jeg kommentarfeltet på Facebook. Det var ikke like morsomt. Jeg skjønner godt at leserne ikke skjønner hvorfor dette er en nyhet! Det skjønner ikke jeg heller.

Hadde jeg stilt opp til et intervju, skulle jeg ikke sagt noe, men siden jeg ikke ble spurt, og dermed heller ikke fikk gjøre sitatsjekk, regner jeg med at det er greit at jeg gjengir teksten i sin helhet her, med kommentarer fra meg i parentes. I følge lokalavisen Varingen, tok jeg nemlig et radikalt valg. Dette skriver journalisten:

Bildetekst til et digert bilde av meg, tatt i fjor: ENDRER LIVSSTIL: Bjørg Hexeberg på Rotnes har tatt et radikalt valg; å ikke spise kjøtt.

«Noen ganger får jeg rett og slett lyst til å bli vegetarianer. Så nå blir jeg det.», skriver blogger Bjørg Hexeberg på nettet.

Nittedølen gjorde valget i går, mandag, på hytta på Hvaler. (Nei, det var hjemme i helgen vi bestemte oss for dette.)

– Jeg har hatt den mellomste sønnen min fra Bergen på besøk i sommer, og han snakket en del om det å bli vegetarianer. Han hadde også med seg en kamerat som er veganer. Vi hadde noen kjøttfrie dager på hytta, og det var veldig smakfull mat, forteller Bjørg: (Nei, vi spiste kjøtt, kameraten spiste ikke kjøtt. Vi har som sagt nettopp begynt. Sønnen min er for øvrig ikke fra Bergen.)

– Mandag kjørte vi til Råde der de har utsalg av frukt og grønt (Nei, vi kjørte ikke dit, vi stoppet der fordi det ligger langs veien, på vei til hytta), og fylte opp en sekk. Jeg går «all in», men uten nødvendigvis å ha et resten-av-livet-perspektiv. Jeg tar en dag om gangen, men nå har jeg sagt offentlig at jeg har blitt vegetarianer, så da er det en høyere terskel for å begynne å spise kjøtt igjen. (Dette er journalistens ord, for meg er det ingen terskel å gå over skulle jeg ombestemme meg. Jeg velger selv hva jeg spiser, uavhengig av hva andre måtte mene.)

– Hva er motivasjonen din for å gjøre noe så radikalt? (Journalistens oppfatning, det er ikke spesielt radikalt i mitt hode. Han stilte heller ikke dette spørsmålet.)

– Jeg føler meg lettere i kroppen, og den viktigste motivasjonen min er nok eget velvære. Jeg har et mål om å bli sunnere og sterkere. Ellers har jeg jo hørt lenge at vegetarisme er bra for miljøet. At det å gå over til vegetarkost er en god idé for miljøet vi lever i og overlater til våre etterkommere, er en bonus, sier Bjørg. (Hvordan i all verden kan jeg si at jeg føler meg lettere i kroppen etter en halv dag?)

– Men for å bli sterkere trenger du proteiner, og det finner du ikke i gulrøtter?

– Det er mye proteiner i for eksempel kikerter og andre belgfrukter, og dessuten spiser jeg fortsatt egg og meieriprodukter. Jeg går ikke like langt som veganerne, ikke ennå, sier Bjørg.

– Hvordan er det tilrettelagt for å leve som vegetarianer i Nittedal? (Dette spørsmålet stilte han ikke – og for et spørsmål! Man trenger da ikke tilrettelegging for å velge vekk kjøtt?)

– Jeg vet ikke helt ennå. Jeg er fortsatt på hytta på Hvaler. (Jeg sa ikke det, jeg sa bare “hytta”) Men det er vegetariske avdelinger i mange butikker, og i frysediskene har jeg til og med sett vegetariske hamburgere, pølser og «kjøttdeig». Fra før kjenner jeg bare en vegetarianer i Nittedal, niesa mi, men det er sikkert mange flere. (“til og med sett”? Jeg sa bare at de fleste butikker har vegetarprodukter i frysedisken.)

– Nå må vi lære og lese oss opp. Jeg tar gjerne imot gode råd til hvordan jeg skal komme i gang, til alle døgnets måltider, legger hun til. (Det stemmer at jeg har skrevet dette på Instagram, ja.)

Vel, det skulle vise seg at ikke bare Varingens lesere ler av dette. Det gjør også 2500 lesere av “badesken” på Instagram! Han som finner frem til dustete nyheter og gjør narr av dem. Litt skråblikk, mye agurk, mye morsomt. Det er ikke like morsomt å bli ledd av.

Javel, ja…

Så kom fredag, og vi kom hjem fra hytta. Den ene søsteren min ringer og kommenterer avisoppslaget. Avis? Jeg går i postkassen og får bakoversveis … Bildet dekker over halve baksiden! Jeg blir både flau og forundret.

Ja, jeg er berørt. For det første fordi jeg ikke på noen måte har invitert avisen til å skrive om dette, og for det andre fordi jeg ikke fikk vite at samtalen egentlig var et intervju, og for det tredje fikk jeg ikke muligheten til å lese gjennom saken før den ble publisert. Dette er metoder som strider mot god presseskikk, som fortsatt er viktig i Norge.

Det er ikke greit at journalisten ringer meg – tilsynelatende off the record, og bruker samtalen som om den var on the record.

Når det gjelder kommentarene fra avisens lesere, så skjønner jeg at det for det meste er avisen som latterliggjøres, ikke meg personlig, og jeg regner også med at dette er en bitteliten sak som er glemt om ikke lenge, og muligens burde jeg ikke bruke tid på å skrive dette innlegget heller, men jeg kan ikke la være. Det føles mer rettferdig at dere kjenner begge sider. Det ser ut som om jeg har stilt opp i et intervju. Det har jeg altså ikke. Jeg har ingenting imot journalisten eller avisen, men jeg synes ting skal gå riktig for seg.

Varingen tenkte det var en god idé å slå opp denne saken over en hel bakside! Det synes ikke jeg. Bildet ble tatt i en helt annen sammenheng i fjor sommer.

Som frilansjournalist og -fotograf lever jeg av å formidle andres historier. De publiseres i ulike magasiner og noen av dem her på bloggen. Jeg lever av å skildre disse møtene med mennesker, og jeg ville i utgangspunktet ikke publisert noe om noen uten at vedkommende hadde fått lese gjennom og godkjent teksten på forhånd. Og hvis jeg skulle publisere noe uten å varsle, ville det vært fordi det handlet om hva møtet gjorde med meg, hva det fikk meg til å reflektere over, og jeg ville fremstilt vedkommende i et godt lys. Hvis lyset ikke var godt, eller møtet var vanskelig, ville vedkommende blitt anonymisert. Noe annet ville vært respektløst.

Jeg har ved en annen anledning bedt denne journalisten om å ikke omtale meg som blogger, likevel velger han å gjøre det på nytt. Ja, jeg blogger absolutt, og det trives jeg godt med, men det gjør jeg i tillegg til min profesjon som jeg har levd av siden 2007. Hvis jeg skal omtales med yrke, så er frilansjournalist- og fotograf den rette betegnelsen.

Sånn, da var det sagt, og nå skal jeg fortsette med min grønne dag. Det er faktisk ganske ukomplisert. Selv som agurk.