Dusjen har et stort speil på den ene veggen. Jeg gremmes over de fire kiloene som har sneket seg på i sommer. Jeg ser gravid ut. Kanskje jeg kan få dem bort i tide til en ny dag i bunad om 2,5 uker? Tviler.

Hva skjedde med viljestyrken? Jeg som var så flink. Kan jeg virkelig ikke klare å holde meg på matta uten å leies hele tiden?

Det er flaut og det er unødvendig. Og god butikk for de som driver kursvirksomhet … jeg burde få kvantumsrabatt. Og psykologtimer.

Det har vært mange velmenende utsagn i sommer som ”Man skal jo kose seg også”, ”Det er ikke i ferien man legger på seg, vet du, det er resten av året.”

Ikke utsagn fra meg, men fra snille venner og hyttefolk, og til og med en fremmed dame på et apotek.

Det kjøpes inn sjokolade og kjeks, og lettproduktene jeg vanligvis spiser har på mystisk vis ikke vært mulige å få tak i … det er også helt umulig å vite hvilken dag det er når jeg ikke engang holder kontroll på klokka.

Det er ingen andres ansvar enn mitt eget. Det er jeg som putter det i munnen. Det er bare så fryktelig vrient å ikke spise det som finnes i huset. Arthur var tydelig da jeg spiste opp hele pakken hans med appelsinkjeks. Det er liksom en hyttefavoritt. Kjøper det aldri ellers.

«Det er jo ikke noe rart du legger på deg når du spiser opp kjeksen og sjokoladen vi kjøper inn. Vi gjemmer det til og med men du finner det!» Han smiler oppgitt mens han irettesetter meg.

Far i huset fortsetter å kjøpe inn sommergodis. Jeg fortsette å spise det. Det er kjipt å ligge på hytta når de andre bader, og da må jeg jo trøstes. Det er ikke like mye trøst i en gulrot som i en Troika.

Jeg blir oppblåst og kvalm. Så blir jeg lat og daff, og får enda vondere enn vanlig i systemet.

Så synes jeg synd på meg selv. Da må jeg spise mer. Gjerne mer enn jeg trenger. Ekstra middagsporsjoner til og med. Det er noe annet i meg som trenger noe. Noe skal fylles med noe som virker tilfredsstillende der og da.

Jeg misunner de som løper tur om morgenen, og kan gjøre styrkeøvelser i ferien sin. De som spretter opp stien fra brygga opp til hytta på lette bein. Kroppen min er ikke lett noe sted, og den lar seg bare ikke bevege på den måten. Den har stivna, og jeg må i stedet hjelpe beina opp trapper og bakker, og jeg går som regel sakte for å ikke provosere frem mer streik i kroppen. Det har sin forklaring, men det kan jeg fortelle om en annen gang. Jeg er ikke ute etter sympati.

Poenget er at trening for å øke forbrenningen er umulig for tiden, og har vært det veldig lenge, og da kan man bare ikke spise masse kalorier!

Likevel gjør jeg det.

Det er til å spy av.