I fjor sommer døde pappa. Det betyr at jeg er eldst og at det blir min tur neste gang noen skal gå ut av tiden. Denne tiden. Livet. Alt man klamrer seg fast til og protesterer mot når det går over.
Category Archives: ÅPENHET
Hvordan er det der du er, pappa?
Du vært død i tre uker, pappa. Helt nøyaktig i tre uker når jeg skriver dette. Tiden har jeg brukt sammen med nærmeste familie, gode venner og i selskap med meg selv. De aller første dagene etter at du sluttet … Continue reading
Å bli foreldreløs er ingen spøk
Å bli foreldreløs er en tilstand, en slags vakuumfølelse som banker på med jevne mellomrom.
Når man har rundet 50, har barn som klarer seg selv, og har gjort noen gode valg i livet, så burde jo alt være på stell. Men det er det ikke.
Pappa var syk i to år.
Å jobbe med døden
Ja, det stemmer. Jeg gjør det også. Det er nemlig ikke hver dag jeg jobber med tekst og bilder. Noen dager jobber jeg også med døden. I et begravelsesbyrå. Det kunne jeg kalt det, altså at jeg jobber med døden. Jeg velger heller å si at jeg jobber med livet. For det er det det handler om. At døden er en del av livet skjønner jeg mer og mer jo eldre jeg blir. Ja, jeg kan godt fjolle med alderen min, nekte for at jeg er så gammel som jeg er og gjøre masse for å holde meg så ung jeg kan, og smile stort hver gang noen sier at jeg umulig kan være bestemor, eller at jeg må ha fått barn som tolvåring. Sannheten er at jeg innser at døden er en del av livet, at ingen av oss slipper unna, og at den kan komme brått og ubarmhjertig, eller man kan være forberedt og likevel ikke være det.
Og det er ikke så store avstander mellom disse jobbene som man kanskje skulle tro. En begravelse, bisettelse eller en seremoni for å feire den avdødes liv, handler også om mennesker. Det handler om den som er død, men like mye om dem som er igjen. Om de som ikke har kommet til sitt siste kapittel enda.
I dag var jeg gjest i en vakker begravelse, jeg var altså ikke på jobb. Jeg var der for å hedre han som er død, og for å vise min respekt og medfølelse til de som er igjen. Jeg går i begravelser for de som er igjen. For å vise at de betyr noe for meg. Andre kan ha andre motiver, men det er derfor jeg går. Da jeg sto utenfor sammen med alle de andre gjestene og så bilen kjøre av gårde, tenkte jeg: Slik skal vi alle reise en gang. Legge ut på den siste reisen mens triste mennesker står igjen i sorg og savn. Men forhåpentligvis vil de også kjenne glede over å kjent oss, og takknemlighet for at vi har betydd noe, vært noe for noen.
Vakker seremoni og vakre ord
Dagens seremoni var naturligvis vakker. Det første som slo meg var hvor mange som kom. Parkeringsplassen var full, det var gjester i alle aldre, og det var flotte kranser og en nydelig kistedekorasjon. Solisten sang guddommelig, og jeg fikk god bruk for tørkepapiret jeg alltid har i lomma. Men det aller, aller vakreste var kjærligheten. I talen som sønnen holdt for pappaen sin. Hver gang dette skjer, blir jeg så berørt. Av at de faktisk står der, greier å stå oppreist i sin egen sorg, foran en haug med kjente og ukjente mennesker, og si fine, ærlige ting om et menneske som har betydd så mye for dem. Takke for alt de har betydd, vise sin kjærlighet og sårbarhet. Sin styrke i sorgen.
Dagens unge, kloke taler sa noe jeg aldri vil glemme. Han sa: I denne vanskelige tiden hvor vi har levd med vissheten om han ville dø, er det en ting jeg har lært. Ta vare på hverandre, for man vet ikke når det går over.
Nettopp. Vi vet ikke når det går over. Når det er slutt. Eller på hvilken måte det skjer.
Kanskje det er derfor jeg blir så berørt når unge mennesker innser dette, selv om kunnskapen kom på verst mulig måte for denne unge mannen. Han skulle ikke miste sin beste venn og pappa nå. De hadde så mye mer de skulle oppleve sammen. De skulle ikke bare være sammen i 21 år. Han snakker likevel om takknemlighet for det de fikk
I morgen skal jeg på jobb. For begravelsesbyrået Den siste reisen. Det blir en helt annen opplevelse.
De gavmilde frisørene
Får man en datter eller mister man en sønn?
Det er altså dette med svigerdøtre. Denne kjæresten til barnet ditt. Når det blir alvor og det etableres og yngles, når det dukker opp nye behov som bittesmå strikkeplagg og når det dukker opp behov for barnevakt, når lommeboka er slunken og det er behov for middag, eller når det bare er behov for å snakke eller ligge rett ut i hver sin sofa og sovne til en film.
Dette er naturligvis tanker som har dukket opp med jevne mellomrom. Når jeg blir sjalu for at de unge er mer hos hennes foreldre enn hos oss. Når det er hennes mamma som plutselig vet mer om min sønn enn meg selv. Når det føles som om de blir prioritert foran oss.
Jeg er veldig glad i hennes foreldre, de er strålende, glad og fine folk med masse humor og store hjerter, så det handler ikke om det. Det handler jo bare om løsrivelse og at jeg må akseptere at min sønn lever sitt eget liv. Og det klarer han faktisk helt fint.
Når sønnen din etablerer seg med samboer og etter hvert barn, så er faren der. Faren for at den lille familien er mer sammen med hennes familie enn han med sin. For døtre som får barn har et bånd til sine mødre som sønner ikke har. Eller?
At jeg som farmor av og til kjenner på denne sjalusien, betyr ikke at det er noe lettere for barna. Altså de unge foreldrene. De skal tilfredsstille familiene på begges sider, de skal forsøke å sjonglere tidsbruken mellom to, kanskje flere besteforeldrepar – hos oss er det faktisk tre sett å ta hensyn til, det er en haug med søsken, og midt oppi dette skal de ha tid til å bare være seg. Sin lille familie som skal finne sin identitet. I fred.
Jeg skjønner det. Med hodet mitt. Det jeg derimot ikke skjønner, er hvordan jeg skal klare å gi slipp. Gi dem nok line til at de henger fast men alltid kan trekke seg hjemover skulle de trenge det. For de kan ikke forsvinne ut av livet mitt. Den linen kan ikke klippes, den kan heller ikke ryke, men av og til en den ganske tøyelig.
Ikke forstyrr!
Når barna flytter ut. Inne.
Slapp av – kjøl deg ned, mamma!
Livet med tenåringsbarn
SoMe / særlig Snapchat
Rot – walk on closet
Klemmer
Lek
Midlertidig ute av drift
Hormonsirkuset
Grensesetting
Den første forelskelsen
Når mamma må vike
Når de forsvinner inn i et liv bak en skjerm, når de er mer opptatt av streaks enn å trene, når de lar seg forstyrre av varslinger som kommer til alle døgnets tider. Ungdommene forstyrrer hverandre – hele døgnet. Hva er poenget med streaks – annet en for Snapchat å tjene penger på de unges avhengighet. Kan man sette ned foten da?
Vi er heldige som har barn som ikke blir aggressive når de får beskjed om å legge vekk tidstyvene, men vi vet jo at så fort vi snur ryggen til, så fiskes telefonen opp fra nærmeste lomme.
Må det være sånn?
Det satt en dame alene på kafé
I blomstrete kjole sitter hun på stolen ved tomannsbordet. På leppene ligger et lag med svak rosa leppestift, og foran henne et stort rekesmørbrød.
Når mamma dør
I dag er det 10 år siden mamma reiste videre. Ut på nye eventyr. Som hun sa det selv, de dagene hun ikke gruet seg.
For min del begynte også en ny reise, den uten mamma. Det hender fortsatt at mamma
Hva er det universet vil med meg?
De siste månedene har jeg opplevd noen utrolig interessante ting. Ting som har fått meg til å undre over hvilke mekanismer som settes igang og som får slike konsekvenser.
Det er fotografen sin skyld
“På åtte år er det ikke ETT fint bilde av meg”. Tenåringene står i kø, det er snart hennes tur. Mange skal fotograferes denne dagen. Hun snakker høyt så alle skal høre. I like mange år har jeg tatt disse bildene. Flotte bilder av et menneske fra barn til tenåring.
Det er skremmende hvor tydelig usikkerheten til noen kommer frem når man fotograferer dem.
Hun mente sikkert ikke å såre noen, men er det noen som tenker over hva det gjør med fotografen når de får beskjed om at de aldri er fin på bildene? Er det noen som tenker over mennesket bak kameraet?
Siden 2008 har Morten Krogvold vært min fotografiske mentor, på godt og vondt, og noe av det første jeg bet meg merke i, av hans meninger var dette:
“Det er alltid fotografens feil”.
Så hva mente han med dette. Jeg måtte sende en mail, og her er svaret. Akkurat som jeg hadde oppfattet det:
Jeg Noen synes de har rynker, er tykke, mangler hår, har for gule tenner, har regulering, har for store eller for små pupper, rompe eller lår, har kviser eller stygg sveis. Lista er lang. En fryktelig lang liste over alle utilstrekkelighetene.
Men en ung gutt hadde den beste kommentaren da han fikk se bildene av seg etter fotograferingen:
Jeg er jo så kjekk at det gjør vondt!
Et annet liv
Vi er i midten av februar i 2011. Arthur er litt over ni år, og vi sitter i bilen på vei hjem fra et lite fotooppdrag han har gjort for kommunen. Jeg har ikke vært fotograf denne gangen, men en stolt og helt vanlig mamma.
Det er skikkelig vinter. Kaldt og glatt på veien. Snøen er lett og lander som små kunstverk på frontruten. Arthur er tankefull i baksetet. “Mamma, jeg vil leve et annet liv, jeg.” Å, hva mener du?” Jeg blir et øyeblikk bekymret. Har ikke gutten min det bra? Han som alltid er glad og smiler til livet. “Ja, jeg vil leve sånn at vi lager alt selv. At vi ikke har maskiner og alt mulig.” “Du mener at du vil bo på et småbruk og være selvforskynt?” Jeg ler inni meg og smiler på utsiden. Har vi fått et lite naturbarn, tro? Han svarer fort og overraskende. “Ja, litt sånn som bestemor Duck. Bake gode kaker og ha dyr og sånn.”
Å bli femti er sånn passe moro
Nå er det dagen derpå. Dagen etter dagen jeg gruet meg til. Dagen jeg måtte bytte ut tallet på tierplassen med en femmer. Det betyr at det er fem tiår siden jeg kom til verden. Det er lenge det!
Ikke misforstå, jeg er takknemlig og glad for å være her, og veldig glad for innmari mye i livet mitt. Jeg er heldig og har det godt. Jeg er omgitt av gode folk, jeg ler hver dag, jeg røres til tårer hver dag, og jeg føler meg takknemlig hver dag. Så det er ikke det at jeg ikke setter pris på å fylle femti.
Jeg gjør det.
Det er heller ikke sånn at jeg ikke ser at jeg ser forholdsvis grei ut, jeg har fortsatt smilehullene mine, selv om de nå begynner på kinnet og slutter under haka. Jeg fikser på utseendet med sminke, hair extensions og litt annet småjuks, og det gjør jeg rett og slett fordi jeg føler meg bedre da. Jeg vet også godt at jeg ser brukt ut – men så har jeg heller intet ønske om å returneres “uåpnet”, for å si det på den måten. Jeg vil at det skal synes at jeg har levd.
Jeg gjør det.
Jeg føler meg heldig og glad når jeg jeg får hyggelige kommentarer om at jeg ser mye yngre ut, at man ikke skulle tro jeg snart er femti. Det varmer så klart i hjertet, og gir smilerynkene enda mer trening. Jeg setter stor pris på det.
Jeg gjør det.
I det hele tatt er det ingenting å mase med det å skulle runde denne milepælen. Det er bare det at alt går for fort.
Det gjør det.
Det er det eneste jeg synes er skikkelig dritt. Dette med tiden. Jeg er så inderlig imot at tiden kommer så fort, hver vår kommer fortere og fortere, og selv om jeg elsker våren, og gleder meg alt jeg kan til lune dager i lettere klær, så skulle jeg gjerne gått i protesttog. Mot tidens fart (og litt mot tyngdekrafta).
Det mener jeg.
Alder er bare et tall, sies det. Særlig. Det er jo ikke det! Alder betyr masse det. Det betyr at huden ikke limer seg like godt fast til kjøttet lenger, eller fettet om du vil. Det betyr at håret ikke er like tykt og glansfullt som da man var i tjueårene, med mindre man setter på ekstra hår og farger håret hver tredje uke for å forhindre at verden ser at håret er helt hvitt innerst. (Jeg kødder ikke.) Det betyr at jeg må bruke den neste ruta når jeg skal krysse av for alder på ymse skjemaer. Det betyr at overgangsalder kan kaste seg over meg i nær fremtid, det betyr at jeg
Jeg må øve på en ting nå. Det er nå jeg skal
Med bøyd nakke
I går leste jeg en artikkel. Nok en artikkel om bruken av skjerm. Bare så dere er advart først som sist: Jeg hater å måtte konkurrere om oppmerksomheten. Når telefonen velges fremfor meg. Når mannen synes det er mer ok å surfe på den lille dingsen enn å spørre hva jeg tenker på for tiden eller hva jeg mener om ditt eller datt. Når skjermen er hundre ganger mer interessant enn meg. Og nei, jeg gidder ikke å stille opp naken og ta med øl.
Jeg kjenner veldig mange unge og eldre voksne som ikke kan holde oppmerksomheten unna telefonskjermen. Jeg kjenner voksne som går litt unna for å spille spill på telefonen mens barna hans sitter og griller pølser i skogen!
Overalt er det en skjerm i sikte. Hva skjedde med det gode gamle leirbålet. Der man deler de gode samtalene og de fine historiene og ikke minst tiden sammen?
Hva skjedde med at vi voksne skal være gode forbilder?
Selv hater jeg å måtte konkurrere om oppmerksomheten fra en skjerm. Folk sier de hører og følger med selv om de ser på skjermen. Det er jug.
Skulle jeg liksom velge å glo på en skjerm i stedet for å se inn i øynene til de jeg er glad i. Skulle jeg heller velge å se en videosnutt om en totalt ukjent amerikaner som driter seg ut og blir filmet av en like ukjent nabo?
En ting er det norske folks bøyde nakker i det offentlige transportsystemet. Det er bare flaut. En annen ting er de bøyde nakkene der hjemme, på sidelinja eller tribunen, i butikken, i klasserommet, ved restaurantbordene.
De eneste som kan gni seg i henda er produsentene av skjermene, og kiropraktorene.
Nei, folkens – skjerp deg, og hjelp barna til å legge vekk skjermene. Vær heller den kjipe voksne. Det er jobben vår!
Spør et barn eller en ungdom om de vil spille spill på telefonen, se en YouTube-snutt eller bli med på telttur, bli med å bake en kake eller lage dyr av kongler i skogen, kanskje bygge et helt lite samfunn i mosen, lage hoppbakke til skihopperen eller en flaskebane, finne frem
Når menneskene rundt deg en gang er borte, altså helt borte. Vil du kunne fortelle om dem? Hva dere tanker og meninger var, hva de likte å spise til middag, deres rare
Livet på helsefarmen!
Farm og farm, det skal jeg vel strengt tatt ikke påberope meg, men at det er helse i hver bevegelse, det skal være sikkert. Fra trappemuskler til tarmer. Her går det i vegetarmat, vann, te, trening og ymse kurs i hvordan man skal forholde seg til både søvn, vondter, medisiner og livet etter “Skogli-bobla”.
Jeg er heldig med gruppen jeg er en del av. Vi er åtte hyggelige jenter fra ymse steder i landet, som alle er her for å blir enda sprekere. Vi sitter sammen til alle måltider, og har fått utlevert faste plasser ved eget bord. Vi har treningsveiledning flere ganger i uken med fysioterapeut som lager individuelle opplegg for oss, og vi deltar på kursene sammen.
I tillegg til de faste oppleggene er det en del fellesaktiviteter som alle kan melde seg på når det passer. Da har man bassengtrening, håndtrening (ja, det stemmer!), krakke- og stoltrim (det stemmer også!), avspenninger, gåturer, pilates og mindfullness å velge i.
I dag har vi vært på kurs og laget mange gode vegetariske retter. For det er det eneste vi spiser her. I tillegg til vegetarmaten er det egg og fisk et par ganger i uken. Det er god mat, selv om noen kanskje kunne ønske at maten var litt sterkere krydret. Det drømmes om kjøtt og pizza, for å si det sånn.
.
En pårørende er en tilhørende
En liten kropp er redd. Den er redd for det som ikke er kjent. Det som er utrygt. Den er redd for at livet som den kjenner det skal bli annerledes. At livet blir uforutsigbart og skummelt. Den lille redde vil ikke spise, ikke sove. Den vil ikke høre på fornuft, og den vil ikke lytte til erfaring. Den spinner seg ned i negative tankemønstre, og den er sikker på at slutten er nær. Pusten er ujevn, og det strammer seg i solar plexus. Huden er klam, og den lille redde har lyst til å kaste opp.
Den tilhørende lytter. Den tilhørende som ikke forstår, men som føler med. Som bryr seg om, og forsøker å si kloke ting.
Ingen positive ord går inn. Alt er svart i den lille kroppen, og det eneste som hjelper er å gjemme seg. Under en dyne. I et tomt hus. I et annet hus. Kanskje langt unna. For aller helst vil ikke den lille kroppen være her.
Den vil at alt skal gå over. At det skal finnes en knapp som tryller alt bra igjen.
En liten redd kropp er redd lenge. Kanskje til og med flere ganger i året. Til og med når den prøver å ta seg sammen er den redd. Den prøver å levere smil i stemmen. Men den er lav, kraftløs. Den lille redde håper at ingen skjønner. At ingen legger merke til det.
På utsiden står en tilhørende. Et menneske som tilhører den lille redde. Den som lager mat, vugger i søvn og forteller at alt vil gå bra. En tilhørende som ikke vet hva som hjelper. En som ikke er utdannet, som ikke vet hva man kan si når ønsket er å ta bort det skumle. En tilhørende som aller helst vil gi bort knappen som fikser alt.
For hva er det som kan hjelpe når man står på utsiden til en som er så redd?
God idé til sommerfesten
I går følte jeg meg heldig. Heldig som var invitert som en av mange jenter til feiring av en felles venninne.
Før du tenker på å hamstre!
Å hamstre ligger i vår natur. Med coronavirus i absolutt alle kanaler er det lett å bli revet med. Her også. Men! Junior kom i dag hjem fra den stengte videregående skolen, og vi satte oss ned for å lage en … Continue reading
På en liten kirkegård i Provence
På en kirkegård i Frankrike smiler en eldre kvinne i en mørk pudderblå drakt nysgjerrig til meg mens hun snakker et saktmodig fransk og rekker meg en matchende men bleket vannkanne. Jeg står og studerer navnene på en familiegrav i … Continue reading