Livet er en lek, er det noen som påstår. De siste snart tre ukene har min eldste sønn Thomas bodd her med kjæresten sin Erika og det fantastiske barnebarnet mitt på to. Ikke fordi de ikke har sitt eget rede, men fordi de er midt i en omgjøring, og barn ikke nødvendigvis har godt av sånt kaos. Dessuten har han vært forkjølet og da er det enda bedre å være hos Fam, som tross alt har hjemmekontor, og en mamma som studerer, enn i barnehagen. Vi er naturligvis veldig glade for at de vil være her, men det betyr ikke at det er noe mindre kaos i dette redet. Tvert imot!

Noe av det beste i verden er å ha en leken pappa!

Her hersker det til tider det gale vanvidd, og det hender ofte at jeg sier: “Det er ingen som ville trodd meg … Kanskje jeg snart må begynne å dokumentere de rare tingene som foregår under dette taket.

Gjett hva dette er … riktig, det er bolledeig. Flere biter som dette fant jeg på gulvet i dag, etter at eldste og yngste bror kom på den geniale idéen at de skulle bake. Og annonserte det høyt og tydelig – midt i gårsdagens middagsforberedelser. Med det resultat at Willem over hodet ikke ville spise sine fiskeboller – det var nemlig helt andre boller han hadde blitt forespeilet.

Det er noe deilig befriende med denne lapskausen av mennesker, meninger, klesvask, støv, matsmuler og latter. I begynnelsen tenkte jeg “Herregud, er det mulig å rote så inn i granskauen, og kan man ikke bare vaske etter seg og sette ting på plass?”, mens nå, etter snart tre uker, er alles skuldre lavere, ikke minst mine egne. Nå er det ingen som forventer noen ting, og beskjeder tas imot med åpenhet og velvilje når de leveres.

På en eller annen måte har vi tilpasset oss hverandre uten egentlig å tenke over det, og oppgaver som faktisk må utføres i et hjem gjøres til og med uten alt for mange beskjeder. Det skjer faktisk at oppvaskmaskinen tømmes uten at jeg har bedt om det. OG at den skitne oppvasken settes inn i den! Faktisk hender det til og med at noen andre enn meg og Faff bestemmer OG lager en middag.

Det er jo ikke rart man ikke rekker å rydde vekk frokosten når det kan lekes? Jeg tror faktisk de har det like gøy, disse to.

Men ikke alt går på skinner likevel, uten at det nødvendigvis gjør så mye. Som i går. Jeg sto opp til et frokostbord hvor maten fortsatt sto fremme. Ungdommen hadde plutselig fått dårlig tid, og de visste at jeg var rett rundt hjørnet. For meg handlet det om å få skylt ut balsamen, for dem om å rekke barnehagen. Hadde det vært for tre uker siden kunne jeg godt ha blitt sur. Ikke for at jeg måtte rydde, men for å bli tatt som en selvfølge. Men ikke i dag.

Vi har alltid hatt en åpen og god dialog med barna, og vi har alltid likt å være sammen. Det betyr ikke at det aldri oppstår gnisninger eller at ord faller uten filter også i vår flokk. Det har skjedd, og det vil skje igjen. Men nå er det som om vi har funnet en slags rytme. En hverdagsdans hvor alle kan trinnene.

Hvorfor skal man ikke kjøre rundt på brett mens man kler på barnet sitt?

Jeg hadde en lang prat med student-mammaen om dette. Hvor fint jeg synes vi har det, og hvor artig det er å observere denne utviklingen. Faktisk snakket vi forleden om å flytte sammen alle mann, for så lenge man har egne områder å være på, og klare kjøreregler, kan man fint fungere sammen som storfamilie. – I starten på disse ukene var vi liksom på besøk, men etter en tid følte vi oss mer og mer som hjemme, og da ble det naturlig å begynne å hjelpe til, og å se det som trenger å gjøres. Kanskje litt bortsett fra Thomas da. Erika ler høyt. – Han blir bare enda mer barnlig når han kommer hjem hit!

Akkurat det er litt todelt for min del. På den ene siden er det veldig hyggelig å få muligheten til å diske opp og “dulle” (i den grad jeg noengang har vært dullete) for guttene mine, og på den andre siden forventer jeg at han bidrar til alt og er voksen. Jeg forventer vel egentlig at alle hjelper til, uansett alder.

Egentlig trenger de bare å smile til meg for at jeg skal forvandles til den mest medgjørlige av alle mammaer. Håper ikke de leser dette … En sånn som stiller med åpent hus, mat på bordet, nyvaskede klær og av og til med en lommebok på gløtt. Til og med med smurte matpakker.

Så, faktisk, etter mange dager med lek og tull, interessante samtaler om spennende temaer, sløving til tv-serier, soppturer med påfølgende tørking over hele huset, litt jobbing og et veldig rotete kjøleskap, har jeg begynt å tenke over et par ting.

Takknemlig

Selv om jeg ikke får gjort alt jeg hadde tenkt, så ville jeg ikke vært denne tiden foruten. Når Willem legger hodet på skakke og med myk stemme sier “Fammmmm”, som om hele navnet mitt blir en klem, så kan det være så smulete det bare vil under spisebordet. Når guttene mine har en lattermild brytekamp på kjøkkengulvet, eller alle sitter og leker “Bongo-Bongo” med armene i været til middag, så er det så innmari mye bedre enn at støvet i vinduskarmen er tørket bort eller at hele huset lukter lavendel.

Søskenkjærlighet vises på mange herlige måter! Her i heftig lek på kjøkkengulvet (som helt sikkert trenger en grundig vask)

Jeg ønsker deg gode høstdager, med lave skuldrene hvor du lar støvet flyte. Fyll heller på lykkekontoen med latter og varme klemmer blant mennesker du er glad i.

Det er ikke alltid jeg har like lang lunte som i disse dager, men heldigvis er jeg omgitt av kloke mennesker som får meg ned på bakken igjen når jeg tar av, som trygger meg og lar meg få være meg, med alle feil og mangler. Som da trollet i meg slo til for noen år siden. Tør du å lese?

Dagens anbefaling: Start og avslutt dagen med lek og latter. Det vil du aldri angre på.