At ikke alle dager blir som planlagt har du også sikkert opplevd? At du hadde fornuftige planer, gledet deg til noe du skulle gjøre, også ble det ikke sånn i det hele tatt? I dag er en sånn dag. For … Continue reading
Livet er en lek, er det noen som påstår. De siste snart tre ukene har min eldste sønn Thomas bodd her med kjæresten sin Erika og det fantastiske barnebarnet mitt på to. Ikke fordi de ikke har sitt eget rede, men fordi de er midt i en omgjøring, og barn ikke nødvendigvis har godt av sånt kaos. Dessuten har han vært forkjølet og da er det enda bedre å være hos Fam, som tross alt har hjemmekontor, og en mamma som studerer, enn i barnehagen. Vi er naturligvis veldig glade for at de vil være her, men det betyr ikke at det er noe mindre kaos i dette redet. Tvert imot!
Noe av det beste i verden er å ha en leken pappa!
Her hersker det til tider det gale vanvidd, og det hender ofte at jeg sier: “Det er ingen som ville trodd meg … Kanskje jeg snart må begynne å dokumentere de rare tingene som foregår under dette taket.
Gjett hva dette er … riktig, det er bolledeig. Flere biter som dette fant jeg på gulvet i dag, etter at eldste og yngste bror kom på den geniale idéen at de skulle bake. Og annonserte det høyt og tydelig – midt i gårsdagens middagsforberedelser. Med det resultat at Willem over hodet ikke ville spise sine fiskeboller – det var nemlig helt andre boller han hadde blitt forespeilet.
Det er noe deilig befriende med denne lapskausen av mennesker, meninger, klesvask, støv, matsmuler og latter. I begynnelsen tenkte jeg “Herregud, er det mulig å rote så inn i granskauen, og kan man ikke bare vaske etter seg og sette ting på plass?”, mens nå, etter snart tre uker, er alles skuldre lavere, ikke minst mine egne. Nå er det ingen som forventer noen ting, og beskjeder tas imot med åpenhet og velvilje når de leveres.
På en eller annen måte har vi tilpasset oss hverandre uten egentlig å tenke over det, og oppgaver som faktisk må utføres i et hjem gjøres til og med uten alt for mange beskjeder. Det skjer faktisk at oppvaskmaskinen tømmes uten at jeg har bedt om det. OG at den skitne oppvasken settes inn i den! Faktisk hender det til og med at noen andre enn meg og Faff bestemmer OG lager en middag.
Det er jo ikke rart man ikke rekker å rydde vekk frokosten når det kan lekes? Jeg tror faktisk de har det like gøy, disse to.
Men ikke alt går på skinner likevel, uten at det nødvendigvis gjør så mye. Som i går. Jeg sto opp til et frokostbord hvor maten fortsatt sto fremme. Ungdommen hadde plutselig fått dårlig tid, og de visste at jeg var rett rundt hjørnet. For meg handlet det om å få skylt ut balsamen, for dem om å rekke barnehagen. Hadde det vært for tre uker siden kunne jeg godt ha blitt sur. Ikke for at jeg måtte rydde, men for å bli tatt som en selvfølge. Men ikke i dag.
Vi har alltid hatt en åpen og god dialog med barna, og vi har alltid likt å være sammen. Det betyr ikke at det aldri oppstår gnisninger eller at ord faller uten filter også i vår flokk. Det har skjedd, og det vil skje igjen. Men nå er det som om vi har funnet en slags rytme. En hverdagsdans hvor alle kan trinnene.
Hvorfor skal man ikke kjøre rundt på brett mens man kler på barnet sitt?
Jeg hadde en lang prat med student-mammaen om dette. Hvor fint jeg synes vi har det, og hvor artig det er å observere denne utviklingen. Faktisk snakket vi forleden om å flytte sammen alle mann, for så lenge man har egne områder å være på, og klare kjøreregler, kan man fint fungere sammen som storfamilie. – I starten på disse ukene var vi liksom på besøk, men etter en tid følte vi oss mer og mer som hjemme, og da ble det naturlig å begynne å hjelpe til, og å se det som trenger å gjøres. Kanskje litt bortsett fra Thomas da. Erika ler høyt. – Han blir bare enda mer barnlig når han kommer hjem hit!
Akkurat det er litt todelt for min del. På den ene siden er det veldig hyggelig å få muligheten til å diske opp og “dulle” (i den grad jeg noengang har vært dullete) for guttene mine, og på den andre siden forventer jeg at han bidrar til alt og er voksen. Jeg forventer vel egentlig at alle hjelper til, uansett alder.
Egentlig trenger de bare å smile til meg for at jeg skal forvandles til den mest medgjørlige av alle mammaer. Håper ikke de leser dette … En sånn som stiller med åpent hus, mat på bordet, nyvaskede klær og av og til med en lommebok på gløtt. Til og med med smurte matpakker.
Så, faktisk, etter mange dager med lek og tull, interessante samtaler om spennende temaer, sløving til tv-serier, soppturer med påfølgende tørking over hele huset, litt jobbing og et veldig rotete kjøleskap, har jeg begynt å tenke over et par ting.
Selv om jeg ikke får gjort alt jeg hadde tenkt, så ville jeg ikke vært denne tiden foruten. Når Willem legger hodet på skakke og med myk stemme sier “Fammmmm”, som om hele navnet mitt blir en klem, så kan det være så smulete det bare vil under spisebordet. Når guttene mine har en lattermild brytekamp på kjøkkengulvet, eller alle sitter og leker “Bongo-Bongo” med armene i været til middag, så er det så innmari mye bedre enn at støvet i vinduskarmen er tørket bort eller at hele huset lukter lavendel.
Søskenkjærlighet vises på mange herlige måter! Her i heftig lek på kjøkkengulvet (som helt sikkert trenger en grundig vask)
Jeg ønsker deg gode høstdager, med lave skuldrene hvor du lar støvet flyte. Fyll heller på lykkekontoen med latter og varme klemmer blant mennesker du er glad i.
Det er ikke alltid jeg har like lang lunte som i disse dager, men heldigvis er jeg omgitt av kloke mennesker som får meg ned på bakken igjen når jeg tar av, som trygger meg og lar meg få være meg, med alle feil og mangler. Som da trollet i meg slo til for noen år siden. Tør du å lese?
Dagens anbefaling: Start og avslutt dagen med lek og latter. Det vil du aldri angre på.
I dag er det et år siden vi vandret frem og tilbake over vårt hvitmalte stuegulv med telefonene i høyeste beredskap og holdesegvåkenkaffe i koppen. Et lite år siden lyden av nervøse strikkepinner, og kommende besteforeldre som oppdaterte hverandre i en felles … Continue reading
Det bløteste kinnet. Det mykeste myke. Det er som å kysse en sky. En sommervarm sky. Tynne, bløte, gjennomsiktige dun dekker de bittesmå kinnene, og gjør deg nesten uvirkelig. Som en vár skikkelse fra en annen verden. Likevel en deilig virkelighet – … Continue reading
26. juli 2016 Var det derfor det største bildet på peishylla raste ned på gulvet i går og knuste? Uten at det var gjennomtrekk. Og i samme slengen dyttet ned et gammelt bilde av meg, en keramikkvase laget av Oscar … Continue reading
Jeg er takknemlig. Takknemlig for de 17231 dagene min kjære farmor var tilstede i livet mitt liv. Den første dagen i juni var det to år siden hun reiste videre. På den samme datoen som mamma forlot oss, seks år tidligere. De reiste … Continue reading
Hei, bitte lille baby! Du som er et 20 cm langt barnebarn og bor inne i den tryggeste hulen i verden. Du som veier like mye som en halv pakke smør og spreller så mye at det nesten ikke går an … Continue reading
Jeg er ferdig med dagens møtevirksomhet, og unner meg en utendørs pause på en kafé langs riksveien. Alene, spent lesende i neste ukes ukeblad, nipper jeg åndsfraværende til beige kaffe i hvit papp. Roen forstyrres av en voksen mann … Continue reading
Erika + Thomas = Sant
Nå er det sånn at jeg ikke helt har forstått at jeg har blitt eldre enn min eldste sønn. Han er 26. Jeg er foreløpig 48. Han ser ut som han er 26. Jeg ser meg helst ikke i speilet.
Umerkelig har alderen kommet dit hvor jeg skynder meg forbi speilene. Det vil si – det er ikke helt sant. Jeg stopper av og til opp for å kikke rett inn i dem. De gangene jeg lurer på hvem jeg er der inne. Eller på morgenen – når menneskene mine og jeg har en felles ”se på meg selv” seanse. Guttene flekser muskler og strammer sixpacken. Jeg fester tommel og pekefinger på hver side av ansiktet og skyver huden litt oppover og bakover. Sånn står vi da – guttene med armene ut fra kroppen for å sjekke størrelsen på bicepsene, mamma for å sjekke hvor mye yngre hun ville sett ut hvis huden ikke hadde tapt for tyngdekraften.
Utover tyngdekraftproblematikken holder jeg fortsatt på med å vurdere hvilket utdanningsløp jeg skal satse på til høsten, og hva jeg skal bli når jeg blir stor. Kall meg treg, men jeg vil så inderlig mye, og det er sykt mye spennende å lære. Jeg klarer ikke å bestemme meg. Dessuten skjønte jeg ikke viktigheten av gode karakterer da jeg var 18. Man får bare et visst antall alderspoeng også. Samtidig lurer jeg på om det er for sent å få flere barn. Sånn rent fysisk er det nok det, men det er jo mange barn som trenger omsorg og trygghet. Vi kunne jo adoptere et barn eller være fosterforeldre? Nå som de eldste er på vei ut har vi jo et par soverom til overs. Parallelt kommer tankene om at jeg vil bo i utlandet, gjerne i et sydhavsparadis et år eller to. Sammen med Arthur – for å lære om verden og for at jeg skal få skrevet ferdig romanen min. Den må jeg få komme tilbake til senere.
Så kommer altså denne rare dagen. Dagen jeg ikke er klar for. Som du skjønner av det du har lest til nå, har jeg mer enn nok å gjøre – og tenke på – og bestemme meg for.
Ung kjærlighet!
Det er nyttårsaften, og Thomas eldstemann ringer for å høre om vi er hjemme. Han og samboeren Erika vil komme innom for å ta en nyttårsfamilieselfie. Jeg sier som sant er, at halvparten av oss allerede er hos naboen, og at Oscar og jeg er på vei ut av døren, og spør derfor om vi kan ta bildet hos naboen. Thomas vil helst at vi tar bildet hjemme, så vi tilbakekaller de to.
Fem minutter senere er de på plass. Thomas og hans nydelige Erika. Hun i fotsid, svart glitrende strikkekjole, med lange lyse lokker, plettfri porselenshud og knallrød munn. Han i perfekt skreddersydd dress, og med håret gredd bakover som på en filmstjerne. Så unge, så vakre og så glade i hverandre. Og i oss. Jeg kjenner lykkeboblene hoppe rundt i brystet. De man kjenner så tydelig når barna er lykkelige. Vi er også pyntet for å feire året som har gått, så for en gangs skyld synes jeg det er ok å bli tatt bilde av. Dette blir bra.
Thomas har festet telefonen sin på en selfiestang, og vi beveger oss rundt i en tett, leende gruppe for å finne den beste bakgrunnen for årets siste familiebilde.
«Film, faktisk», sier Thomas. «Jaja – en familieselfiefilm, det er gøy», smiler jeg. Vi finner en grei bakgrunn, og vi kikker alle opp i det lille hullet på telefonen – der man må se for at det skal se ut som om man ser tilbake på den som skal se på bildet etterpå. Du skjønner. Vi gjør oss så pene vi kan. Inn med magen og ut med brystet. Vi er klare. Smilene er på plass. Forventningene til resultatet likeså.
«Dere skal bli besteforeldre!»
Thomas slipper nyheten med et lurt smil. Et sånt «jeg-digger-å-kunne-fortelle-dette»-smil. I sakte film ser man hvordan jeg slipper tak i nederste del av ansiktet først. Så reagerer de andre. Hæ?! Jeg bråsnur meg mot en smilende Erika. «Er du graviiiid?» Jeg hyler. Hun nikker, ler og bekrefter, og tar imot både klapp på magen og lange klemmer fra oss alle. Onkel Oscar, onkel Arthur. Farmor og farfar?!
Vi er så tatt på senga som det går an. At disse unge menneskene velger å få barn tidlig er flott, at de er så glade i hverandre er så vakkert at det gir håp for menneskeheten. Men dette så vi virkelig ikke komme. I alle fall ikke jeg. Vi hopper og skriker, ler og griner. Det er virkelig så utrolig hyggelig. Hele meg skjelver.
Helt til dagen etter.
Dagen derpå liksom. For det at min eldste sønn Thomas skal bli pappa, betyr noe. Det betyr at jeg skal bli farmor. Det er jeg jo ikke gammel nok til!
Ikke misforstå! Jeg er så stolt jeg bare kan – og jeg vet at disse to er bra for hverandre, og all den kjærligheten, humoren og omsorgen de begge har – vil gi barnet deres en fantastisk flott oppvekst. Jeg er overhodet ikke bekymret!
Men herreguuuud! Farmor, liksom! Bestemor! Jeg! Jeg som virkelig ikke føler meg eldre enn dem. Jeg som ikke klarer å ferdigstille et eneste strikkeprosjekt. Hvordan skal det gå? En ikkestrikkende farmor med eventyrgener og brennende oppdagelses- og reiselyst?
Hva med alle planene mine? Hva med at vi (les: jeg) ønsker å flytte nærmere sjøen – kanskje helt til Fredrikstad, faktisk? Hva med utenlandsoppholdet jeg ønsker meg. Nå kan vi jo ikke flytte på oss. Jeg kan ikke flytte på meg. Plutselig får jeg en følelse av å være fanget. Fanget av noe jeg ikke kan kontrollere. Fanget i et kraftig nett av kjærlighet. Jeg føler meg ikke desperat i negativ forstand. Jeg vil absolutt være i det nettet – jeg vil bare alt det andre også. Kan jeg det?
Hvordan har blivende bestemødre før meg håndtert dette? Jeg har en tante som maste på barna sine om at de skulle gi henne barnebarn. Omtrent fra de var kjønnsmodne. Jeg har ikke mast. Tvert imot.
Barnebarn er en gave – jeg skjønner det. Jeg blir helt sikkert en superskrullete farmor. Når den lille kommer en gang etter sommerferien.
Men seriøst – når vet man at man er farmor? Hvordan føles det? Grunnen til at et svangerskap varer i ni måneder, er sikkert for at besteforeldre skal få forberede seg mentalt!
Jeg skal bli klar. Jeg lover. Du har valgt deg et par usedvanlig flotte mennesker til foreldre, og snille besteforeldre får du på begge sider. Faktisk seks stykker.
Velkommen, lille skatt – jeg gleder meg så til å treffe deg! Og heldigvis er mormoren din god til å strikke – jeg kan andre ting. Som å være en kosemaskin. Det sier pappaen din.
Klem fra farmor
Erika + Thomas = Alltid