I begynnelsen av august valgte jeg å bli vegetarianer. I alle fall fjerne det røde og hvite kjøttet fra mitt kosthold. Jeg spiser egg og meieriprodukter, så helt vegetarianer heter det strengt tatt ikke. I den grad det er viktig å … Continue reading
Jeg samler på folk. Jeg samler på menneskemøter. Mennesker som berører meg og som får meg til å reflektere. Det kan for eksempel være over mine egne relasjoner, og hva og hvem jeg bruker tid på. Møter som gir meg mot … Continue reading
Jeg skal rehabiliteres! I fem år har jeg til og fra vært plaget med smerter i muskler og ledd, og dermed vært gjennom utallige undersøkelser for å finne årsak og diagnose. Alle skumle sykdommer har heldigvis blitt utelukket, men hjelpe … Continue reading
Den første natten på nytt rom gledet jeg meg til. Jeg hadde trent styrke, vært i møte med fysioterapeut, spist tre sunne måltider sammen med den fine gruppen jeg er en del av, og etter kveldsmaten – som egentlig betyr … Continue reading
For det må vel kalles treningsglede når man gråter lykketårer på trening? Forrige mandag våget jeg meg på en “low impact” aerobictime. Altså en time hvor man ikke hopper, men går. Det er mindre strevsomt for knær og andre ledd … Continue reading
Dusjen har et stort speil på den ene veggen. Jeg gremmes over de fire kiloene som har sneket seg på i sommer. Jeg ser gravid ut. Kanskje jeg kan få dem bort i tide til en ny dag i bunad om 2,5 uker? Tviler.
Hva skjedde med viljestyrken? Jeg som var så flink. Kan jeg virkelig ikke klare å holde meg på matta uten å leies hele tiden?
Det er flaut og det er unødvendig. Og god butikk for de som driver kursvirksomhet … jeg burde få kvantumsrabatt. Og psykologtimer.
Det har vært mange velmenende utsagn i sommer som ”Man skal jo kose seg også”, ”Det er ikke i ferien man legger på seg, vet du, det er resten av året.”
Ikke utsagn fra meg, men fra snille venner og hyttefolk, og til og med en fremmed dame på et apotek.
Det kjøpes inn sjokolade og kjeks, og lettproduktene jeg vanligvis spiser har på mystisk vis ikke vært mulige å få tak i … det er også helt umulig å vite hvilken dag det er når jeg ikke engang holder kontroll på klokka.
Det er ingen andres ansvar enn mitt eget. Det er jeg som putter det i munnen. Det er bare så fryktelig vrient å ikke spise det som finnes i huset. Arthur var tydelig da jeg spiste opp hele pakken hans med appelsinkjeks. Det er liksom en hyttefavoritt. Kjøper det aldri ellers.
«Det er jo ikke noe rart du legger på deg når du spiser opp kjeksen og sjokoladen vi kjøper inn. Vi gjemmer det til og med men du finner det!» Han smiler oppgitt mens han irettesetter meg.
Far i huset fortsetter å kjøpe inn sommergodis. Jeg fortsette å spise det. Det er kjipt å ligge på hytta når de andre bader, og da må jeg jo trøstes. Det er ikke like mye trøst i en gulrot som i en Troika.
Jeg blir oppblåst og kvalm. Så blir jeg lat og daff, og får enda vondere enn vanlig i systemet.
Så synes jeg synd på meg selv. Da må jeg spise mer. Gjerne mer enn jeg trenger. Ekstra middagsporsjoner til og med. Det er noe annet i meg som trenger noe. Noe skal fylles med noe som virker tilfredsstillende der og da.
Jeg misunner de som løper tur om morgenen, og kan gjøre styrkeøvelser i ferien sin. De som spretter opp stien fra brygga opp til hytta på lette bein. Kroppen min er ikke lett noe sted, og den lar seg bare ikke bevege på den måten. Den har stivna, og jeg må i stedet hjelpe beina opp trapper og bakker, og jeg går som regel sakte for å ikke provosere frem mer streik i kroppen. Det har sin forklaring, men det kan jeg fortelle om en annen gang. Jeg er ikke ute etter sympati.
Poenget er at trening for å øke forbrenningen er umulig for tiden, og har vært det veldig lenge, og da kan man bare ikke spise masse kalorier!
Likevel gjør jeg det.
Det er til å spy av.
Etter å ha talt og registrert 236.600 kalorier, kan jeg i dag juble over å være kun fem kilo unna målet! Det er dermed 182 dager siden var jeg for kort. I alle fall hvis den BMI-scoren jeg hadde skulle … Continue reading
Her surfer jeg rundt på 1300 kalorier om dagen. Karbohydrater, fett og proteiner fordeles etter boka, og vin, godteri og andre godsaker er byttet ut med frukt og grønt. Jeg er rett og slett skikkelig flink. Ja – resultatene har … Continue reading
I dag har jeg gjort noe jeg ikke pleier. Jeg har vært modell. Modell for en dag. Karen Eriksen jobber som stylist og driver bloggen blinyblogg.no. Det er jo alltid gøy å gjøre nye ting – og kanskje kunne jeg lære noe om hvordan … Continue reading
Du blir aldri sånn uansett hva du gjør, vær fornøyd nå!
Den søte jenta i undertøysbutikken informerte villig vekk i dag. For er det virkelig sånn at menn er veldig kresne på kvinnekroppen, eller er det vi jenter som hauser dette opp? Jeg måtte spørre der vi sto tett sammen i det mikroskopiske prøverommet, der hvor alle grenser for intimsone var visket ut. Med målebåndet rundt halsen og hendene godt plassert på overkroppen min for å sjekke at valgte bh-modell satt korrekt, falt det meg helt naturlig å spørre. «Jeg ser jo både valker og bulker og heng og sleng. Ser mannen det, tro?»
– Neida, menn kommer hit for å kjøpe undertøy hun skal føle seg fin i. De kjøper lekkert undertøy, og de er slett ikke opptatt av at det skal være sexy i vulgær betydning. De fleste liker det klassisk og elegant, gjerne med litt blonder. Menn kjøper ikke t-skjorte bh-er, for å si det sånn, lo hun. Det er de som er glatte i stoffet og ikke har sømmer som vises under en trang topp, i tilfelle du ikke visste det. Og pass på jenter, gutta deres synes det er fryktelig kjedelig med grå, utvaska truser og slaskete bh-er. De vil se sin kvinne i undertøy som gir henne en god selvfølelse. Da utstråler hun styrke og selvtillit, og det er attraktivt, fortalte hun. Rimelig overbevisende. Dessuten kan det, i følge hennes mannlige kunder, gjerne være farger på det lille under. Hurra!
Så da ble det veldig enkelt for min mann, da. Jeg endte nemlig opp med å kjøpe både et sett med undertøy i oransje, hvor bh-en faktisk passer, OG jeg har kjøpt en supertrang shape-bukse som skal fordele de ekstra kiloene utover overkropp og lår. Altså en slags buksedress til å ha under klærne, men utenpå undertøyet. Kvinnens hemmelige våpen, sies det. Den har til og med en åpning så strategisk plassert at jeg ikke trenger å kle av meg alt når jeg skal “pudre nesen”.
Dette magiske plagget skal altså jevne ut bulker, eller no’. Hadde mannen kjøpt det utjevningsplagget til Valentines helt av seg selv, kan det hende jeg hadde slått først. Nå er det mer sånn at jeg lover å glemme at jeg kjøpte det, og jeg lover at jeg ikke skal bli sur!
I min prosess med å endre livsstil, har jeg altså kommet så langt at jeg tør å kjøpe undertøy igjen! Det er usedvanlig digg. Hun har helt rett, den unge damen i butikken, det føles oppløftende å vite at det man har under er flott.
– og tenk om man skulle havne i en ulykke og ende på sykehus i gråtrusa! Skrekk og gru!
Faktisk har jeg også kjøpt en bikini – og den kan jo barna for eksempel gi meg i morsdagspresang. Sånn sammen med de fine kortene de pleier å skrive. Hjerteblunkefjes. I all beskjedenhet.
Hvis du vil lese om hva som sparket i gang livsstilsendringen, kan du godt lese om starten her.
Jeg kommer til å bli så fin under!
Jeg gjemmer seg bak Arthur, og ber fotografen holde kameraet litt høyere, sånn at jeg ser mindre ut.
I oktober 2015 hadde jeg fått nok. “Disse kiloene er du alt for kort til å bære”, skrek vekten mot meg. Det hjalp ikke med følelsen av at jeg ikke kunne snu skikkelig på hodet fordi haken(e) var i veien, eller at magen veltet over linningen som gnagde dype, røde spor. At jeg gjemte meg bak andre når det skulle tas bilder, eller tilbød meg å fotografere, var tegn jeg burde tatt på alvor mye før. Frykten for å gå i butikken fordi jeg mest sannsynlig ville møte kjentfolk, og da måtte oppleve flauheten over at jeg var blitt så stor, var ikke lenger særlig ålreit. For ikke å snakke om garderoben jeg ikke kunne bruke lenger. Nei, nok var nok!
Grete Roede har funket for mange, så jeg meldte meg på et lokalt kurs. Jeg er av den skippertaksflinke typen, og trenger kontinuitet, bevisstgjøring, og en stor heiagjeng for å få det til. Derfor kurs. Over tid.
Jeg er også en åpen, delende person, så for å skaffe meg en solid heiagjeng, la jeg ut mine sunne hensikter på Facebook. Det ville forplikte!
30.oktober 2015 skrev jeg:
I dag starter jeg en aldri så liten livsstilsendring. Jeg har, som observante øyne sikkert har sett, blitt litt mye av meg selv de siste par årene. Det er ymse grunner til det, men det får så være. Nå gidder jeg ikke å ha det sånn mer. Jeg har sluttet med kortison, og nå skal jeg kvitte meg med 25% av meg selv. Jeg sladrer for å skaffe meg en heiagjeng – og for at det skal bli lettere for meg å takke nei til alle fristelser der ute. Jeg skal prøve å ikke dynge på med sunnhetspropaganda, og det kan godt hende det ikke blir flere innlegg om dette, men nå har jeg forpliktet meg! God helg, alle dere fine folk jeg kjenner!
Ingen grunn til å skjule gode intensjoner, tenkte jeg, og veldig greit at familie og venner vet hva jeg driver med. Da synes de ikke det er rart om jeg takker nei til vin eller godis på en tirsdagsjentetreff, eller dropper søndagsdesserten hvis jeg føler for det. Dessuten ville det vært hysterisk morsomt hvis noen stopper meg fra å kjøpe sjokolade i butikken dersom jeg skulle falle for den fristelsen en dag! Det er helt lov – jeg lover!
Responsen var for å si det mildt, voldsom! Over 180 likte innlegget, og kommentarfeltene rant over av heiarop, klemmer og klappsalver. Tusen millioner takk!
I ettertid, når jeg spiser ute, kan jeg be om sausen ved siden av, eller droppe brød med smør uten at noen reagerer. I jobben som frilanser, serveres det ofte kaker og kjeks når vi er ute og intervjuer. Da pleier jeg å le og si at jeg “heller tar denne medbrakte yoghurten, så ikke Grete Roede skal bli streng på meg”. Da har jeg uten unntak opplevd at folk sier jeg er flink, og ikke en eneste gang har jeg opplevd at noen blir fornærmet over at jeg ikke spiser deres hjemmelagde kake på en ukedag. Ingen prøver å overtale meg til å ta dårlige valg. Er det ikke fantastisk?
Noen jeg kjenner forteller ikke at de går på Grete Roede-kurs. Jeg er usikker på hvorfor det ikke kan snakkes om. Er det flaut å gå på kurs fordi man vil legge om kostholdet sitt? Er det flaut å vise at man har mistet kontrollen? Er det derfor man ikke vil si det? Jeg vet ikke, i mine øyne er det ikke på noen måte pinlig. Det er tvert imot flott at man tar tak i et problem. Det er også innafor å si høyt at man trenger støtte. Når man er åpen, får menneskene rundt deg muligheten til å hjelpe til. Det er mange som liker å hjelpe andre. Mine mennesker har for eksempel laget nydelige, men kalorivennlige middager som alle har spist og kost seg med. Tenk for en omsorg disse menneskene viser. Jeg er så takknemlig!
Jeg er en deler, jeg prøver å være ærlig, og jeg bruker helst ikke filter på virkeligheten. Det gjør livet enklere.
Apropos åpenhet! Jeg vil gjerne få trekke frem en svært åpenhjertig kvinne, inspirerende Mari-Mette Graff som jeg laget en artikkel om i 2014. Årevis med mobbing endte med at hun skjulte seg bak lag på lag med fett. Til slutt innså hun at hun måtte gjøre noe hvis skulle hun bli gammel og se barna sine vokse opp. Hun tok et oppgjør med skam og tabuer, og er i dag en svært lykkelig kvinne.
Etter at artikkelen sto på trykk i Norsk Ukeblad nr. 7 i 2014, har hun fått fjernet en god del overflødig hud, hun har giftet seg med kjæresten sin, og hun har begynt i en ny, spennende jobb! – Det er aldri for sent å ta gode valg, sier hun!
Mitt delmål er nådd i dag. Lyset kommer mer og mer, og energien er lettere. Akkurat som jeg.
Å, som jeg gleder meg til våren!