Ja, det stemmer. Jeg gjør det også. Det er nemlig ikke hver dag jeg jobber med tekst og bilder. Noen dager jobber jeg også med døden. I et begravelsesbyrå. Det kunne jeg kalt det, altså at jeg jobber med døden. Jeg velger heller å si at jeg jobber med livet. For det er det det handler om. At døden er en del av livet skjønner jeg mer og mer jo eldre jeg blir. Ja, jeg kan godt fjolle med alderen min, nekte for at jeg er så gammel som jeg er og gjøre masse for å holde meg så ung jeg kan, og smile stort hver gang noen sier at jeg umulig kan være bestemor, eller at jeg må ha fått barn som tolvåring. Sannheten er at jeg innser at døden er en del av livet, at ingen av oss slipper unna, og at den kan komme brått og ubarmhjertig, eller man kan være forberedt og likevel ikke være det.
Og det er ikke så store avstander mellom disse jobbene som man kanskje skulle tro. En begravelse, bisettelse eller en seremoni for å feire den avdødes liv, handler også om mennesker. Det handler om den som er død, men like mye om dem som er igjen. Om de som ikke har kommet til sitt siste kapittel enda.
I dag var jeg gjest i en vakker begravelse, jeg var altså ikke på jobb. Jeg var der for å hedre han som er død, og for å vise min respekt og medfølelse til de som er igjen. Jeg går i begravelser for de som er igjen. For å vise at de betyr noe for meg. Andre kan ha andre motiver, men det er derfor jeg går. Da jeg sto utenfor sammen med alle de andre gjestene og så bilen kjøre av gårde, tenkte jeg: Slik skal vi alle reise en gang. Legge ut på den siste reisen mens triste mennesker står igjen i sorg og savn. Men forhåpentligvis vil de også kjenne glede over å kjent oss, og takknemlighet for at vi har betydd noe, vært noe for noen.
Vakker seremoni og vakre ord
Dagens seremoni var naturligvis vakker. Det første som slo meg var hvor mange som kom. Parkeringsplassen var full, det var gjester i alle aldre, og det var flotte kranser og en nydelig kistedekorasjon. Solisten sang guddommelig, og jeg fikk god bruk for tørkepapiret jeg alltid har i lomma. Men det aller, aller vakreste var kjærligheten. I talen som sønnen holdt for pappaen sin. Hver gang dette skjer, blir jeg så berørt. Av at de faktisk står der, greier å stå oppreist i sin egen sorg, foran en haug med kjente og ukjente mennesker, og si fine, ærlige ting om et menneske som har betydd så mye for dem. Takke for alt de har betydd, vise sin kjærlighet og sårbarhet. Sin styrke i sorgen.
Dagens unge, kloke taler sa noe jeg aldri vil glemme. Han sa: I denne vanskelige tiden hvor vi har levd med vissheten om han ville dø, er det en ting jeg har lært. Ta vare på hverandre, for man vet ikke når det går over.
Nettopp. Vi vet ikke når det går over. Når det er slutt. Eller på hvilken måte det skjer.
Kanskje det er derfor jeg blir så berørt når unge mennesker innser dette, selv om kunnskapen kom på verst mulig måte for denne unge mannen. Han skulle ikke miste sin beste venn og pappa nå. De hadde så mye mer de skulle oppleve sammen. De skulle ikke bare være sammen i 21 år. Han snakker likevel om takknemlighet for det de fikk
I morgen skal jeg på jobb. For begravelsesbyrået Den siste reisen. Det blir en helt annen opplevelse.
