“Du har tatt tanna mi!”
Det fnises muntert fra korridoren når en sekretær spøker med en annen. Det er ingen dør inn til meg. Veggene går heller ikke helt opp i taket, så jeg hører godt hva som foregår både bak og rundt meg. Småpraten fra de andre kontorene blander seg med lyden av stampende ettermiddagstrafikk og hvinende tannlegebor. Det er på én måte et beroligende sammensurium, men det senker ikke pulsen min nevneverdig. Jeg er nemlig tilbake i en tannlegestol for å gjøre noe som potensielt kan gjøre dritvondt.
Utenfor vinduet henger løvet rett ned. Det er ikke antydning til bevegelse i lufta, og det er varmt. Pulsen danser polka i brystet på meg, men jeg er veldig rolig på overflaten. Menneskene jeg har møtt til nå har ikke skremt meg. Det eneste jeg er redd for, er om jeg kommer til å kjenne selve rotfyllingen. Det er nemlig det som skal skje. Jeg skal rotfylle en seksårsjeksel ferdig. Hvis det går an. Lukten fra de rykende engangsgrillene i parken på utsiden kveler lukten av tannlegekontor. Det lukter overraskende lite tannlege her når jeg tenker meg om. Hvilket jeg ikke gjør særlig lenge. Jeg har annet å bruke hjernekapasitet på.
Det er ingen hemmelighet at jeg har hatt en svært dårlig opplevelse med en rotfyllingsspesialist. Så ille at jeg lå og gråt i stolen hans og etterpå seriøst vurderte gebiss. Du kan lese om det her. Hvis du tør!
Etter dette innlegget fikk jeg altså en telefon. Fra Tannestetisk Senter i Bygdøy Allé i Oslo. De er i ferd med å lage en del informasjonsvideoer av de ulike behandlingene de tilbyr, og spurte om jeg ville stille opp som pasient i en av disse.
I filmen som handler om Tannlegeskrekk og rotfylling …
Jeg kunne altså få spille hovedrollen i en film jeg aldri ville valgt å se frivillig. Siden det eneste jeg til da hadde vurdert, var om det var gebiss, eller å gå med den midlertidige fyllingen til evig tid jeg skulle gjøre, så var jeg først ikke spesielt interessert. Det skulle litt mere til enn en blid stemme som tilbød å dekke behandlingen … selv om jeg skjønte at det ville redusere smerten i lommeboka betraktelig.
Fornuften seiret. Det ville være for dumt å ikke gi dette en sjanse.
Vi blir enige om at vi må møtes først, og at de må få se på tennene mine. En solrik dag i mai møter jeg derfor spent til samtale med daglig leder og tannlege Olaug Egeland. En mild bris av en kvinne. Hun serverer kaffe og melkesjokolade på det romslige bakrommet, og snakker sakte, lavt og tydelig. Det er umulig å misforstå budskapet:
“Vi bedøver skikkelig. Du skal ikke kjenne noe som helst.”
Gledelig overrasket over at tannleger kan spise sjokolade midt i uka, kjenner jeg at fryktforsvaret mitt slår sprekker. Jeg takker nei til sjokoladen, for det er ikke lørdag, og Grete Roede blir sikkert sur hvis jeg skeier ut. Men kaffen er god! Selv om jeg nettopp har roet meg ned med en kaffe latte på en kafé i nærheten.
Etter samtalen blir jeg vist inn på et rom for å ta bilder av tennene. Alle sammen. Til og med et kjevebilde som tar med seg hele truten på en gang. Det har jeg aldri vært med på før. Røtter, tenner, kjever og bihuler viser sine godt skjulte hemmeligheter. Heldigvis ser det fint ut. Bortsett fra betennelsen som fortsatt herjer i den halvveis rotfylte tanna.
En liten uke etter sjokolademøtet, kjevebildet og den beroligende stemmen skal jeg til pers.
Nå blomstrer kastanjene i Bygdøy Allé, og jeg skal repareres.
En smilende Olaug møter meg i det jeg kommer, og vi går inn på det samme rommet som sist. Stolen i dette rommet har sete i tempur, den er ekstra myk, og hadde jeg ikke vært så nervøs, kunne jeg glatt ha sovnet. Olaug skal sette bedøvelsen. Rotfyllingsspesialisten er sikkert flink hun også, men jeg ber Olaug om å gjøre det da jeg synes kontakten vi fikk i vårt første møte var så beroligende. Så betryggende deilig det er å bli lyttet til!
«Nå kan du bare puste og slappe helt av, så skal jeg sette bedøvelsen så vi er helt sikre på at du ikke kjenner noenting!» Hun forteller at hun og spesialisten har sett på bildene jeg tok sist, at de har mottatt epikrise, altså en slags rapport, fra den forrige spesialisten, og at alt er klart for meg bare bedøvelsen er satt. Hun klapper meg lett på den nærmeste armen og spør om det går bra med meg. «Det går fint» Jeg føler det går fint, jeg lyver ikke. Pulsen er der, men jeg er ikke redd, og hendene svetter ikke.
«Fint, da begynner jeg forsiktig.» Hun trekker munnbindet opp foran munnen sin, drar på seg hansker og stiller inn lampen. Så begynner hun å fortelle. Om hvor hun vil stikke og hvorfor, at hun gjør det så sakte så sakte, for da sprenger det minst. At hun må sette bedøvelse på innsiden også, fordi røttene på en jeksel som denne har nerver på begge sider av kjeven. Det første lille stikket på utsiden kjenner jeg. Det er jeg forberedt på, så jeg skvetter ikke en gang. Å bedøve på innsiden er alltid litt vondere, men hun gjør det svært sakte, så selv om det er mest bein og lite vev her, så går det helt greit når det første lille stikket er over. Jeg er ikke redd for de små stikkene fra bedøvelsen. Jeg gruer meg til “stakingen” inni tanna …
Olaug tar så forsiktig på meg at jeg nesten lurer på om dette vil virke. Kan man være så forsiktig og likevel effektiv, liksom.
Etter å ha bedøvet utside og innside på en svært skånsom måte, forteller Olaug at hun kan sette en ekstra bedøvelse langs tannen, på begge sider, slik at membranen som tannen ligger i også bedøves. Jeg takker ja til alt! Denne sprøyten kjenner jeg overhodet ikke. Jeg sier at jeg er glad hun tar seg så god tid, og spør om hun gjør det med alle. «Jeg setter alltid av ekstra tid til de som er engstelige, og de som kommer hit med dårlige erfaringer fra andre steder. Det er viktig for oss at pasienten føler seg trygg.»
Jeg føler meg trygg. Visste du at vevet som er bedøvet inntar en hvitaktig farge? På den måten ser tannlegen faktisk at du er bedøvet der du skal være det. Jeg fikk et speil så jeg også kunne få se. Det setter jeg pris på!
Så er jeg ferdig bedøvet. Når jeg smiler skikkelig blir det bare en grimase. Så jeg smiler med lukket munn og prøver heller å glitre med øynene. Jeg får det ikke helt til. Jeg har også flyttet meg over til et annet rom, hvor det er rigget for filming. Jeg deler nå rom med to stativer med ekstra lys og en blid fotograf. I tillegg til spesialisten. Jeg føler meg godt bedøvet, men er fortsatt ikke overbevist om at det vil holde helt ned i tanna.
Spesialisten i endodonti (rotfylling) kommer inn og håndhilser. Elham heter hun. Kvinnen som skal rotfylle tannen ferdig. Hun er blid, og hun er fornøyd med bildene. «Vi rotfyller tannen ferdig i dag», sier hun. «Går det bra med deg?» Den etterlengtede hånden på skulderen er der!
Jeg kjenner jeg har en drøss med spørsmål, men bedøvelsen stopper meg fra å skravle for mye.
Effektivt.
«Fint, da setter vi i gang. Du er godt bedøvet, men kjenner du det aller minste så stopper du meg med en gang!» Hun ser meg inn i øynene der jeg ligger og vrir hendene mine i hverandre. Jeg trekker i fingrene mine og klyper meg selv i huden. «Skjerp deg, Bjørg, du kommer ikke til å kjenne noe, og dette må gjøres.» Jeg må være litt streng med meg selv nå. Jeg må samarbeide.
Vanligvis kan pasienten følge med på en skjerm, men nå må fotografen stå foran, så speilet blir min skjerm den nærmeste timen.
Elham lener seg over meg. Det er som om jeg ligger i fanget hennes. Jeg legger merke til en svak duft av nyvasket tøy, og det slår meg hvor utrolig viktig det er med god hygiene når man jobber så tett med mennesker. Det første hun gjør er å legge den ufyselige, grønne lateksduken over munnen min. Den skal hindre sterke stoffer fra å renne ned i halsen, og samtidig holde tannen tørr når det kreves. Javel. Jeg er mer opptatt av at den får klaustrofobien til å sette seg i alarmberedskap. Til min glede sier tannlegen: «Jeg bøyer den litt i hjørnet her, sånn at du får puste helt fint. Jeg klipper også et hull i duken, så blir det enda lettere. Prøv å puste med nesen, du – den ligger åpen!»
«Går det bra?» Jeg nikker. Det er umulig å snakke under duken. Jeg kan lage lyd, men ikke ord.
«Fint, da begynner jeg»
Boret settes på, og vips er den skjærende lyden det eneste jeg er opptatt av. Og ventingen. Ventingen på at smerten skal hugge til.
Det gjør den ikke.
Ikke en eneste gang trenger jeg å stoppe henne. Elham har helt andre bevegelser enn Olaug. De er raske, korte og effektive. Hun er også presis, og hun snakker lavt med seg selv mens hun jobber. Når hun ikke snakker til meg eller nynner.
«Går det bra?» Spørsmålet kommer 14 ganger i løpet av besøket mitt på klinikken. Fra flere hold. En ting er at de spør, en helt annen ting er at de lytter til svaret.
Små tynne pinner, nesten som piperensere, føres opp og ned i tannens kanaler for å rense dem. Det er dette jeg er redd for. At jeg skal kjenne de små, syltynne nålene som stikkes opp i tannen. Elham bruker et mikroskop når hun jobber, og det forstørrer det hun ser hele 12 ganger, eller var det 18? Tallet husker jeg ikke, men det er i alle fall så mye at hun kan se de bittesmå sidekanalene også. Når alt er renset og skylt og tørket, fyller hun tannen med et rosa materiale. Det som stikker ut, altså det som er overskytende, brenner hun av! Hun tenner en liten flamme på en beholder på arbeidsbordet sitt, og varmer opp en dings som hun fører inn mot tannen og svir bort det som er for mye. Takk og pris at hun fortalte meg det på forhånd, ellers ville jeg seriøst begynt å lure.
Så er jeg altså ferdig. For nå. Det er fortsatt en betennelse der. Betennelser som dette går enten over av seg selv i løpet av 6-12 måneder, men i verste fall må den skrapes bort, og den nederste biten av roten fjernes. En såkalt rotamputasjon. Betennelsen kan visst ikke fjernes med antibiotika. Den opplysningen liker jeg ikke. Det vil si, akkurat nå er det helt fint. Ikke har jeg vondt, og ikke har jeg grått!
Elham er ikke bekymret. «Jeg er optimist! Vi tar en sjekk om noen måneder. Ofte går det over av seg selv. Gjør det ikke det, så tar vi en liten operasjon. Men det skal du ikke tenke på nå!» Hun smiler hjertelig, og holder en hånd på armen min. Jeg har kommet meg opp av stolen og vi står ved siden av hverandre på bakrommet. Jeg er fortsatt ganske skjev i ansiktet, omtåket og bustete på håret, men veldig veldig glad det er over. Dessuten er jeg høyere enn henne, og det er jo en bonus! Det skjer ikke ofte, for å si det sånn.
Både vann og kaffe serveres jeg, men spising må jeg vente med en times tid. Jeg må også vente med å bli intervjuet, for jeg kan faktisk ikke snakke særlig rent …
Jeg er lattermild, og lurer på om det er at nervøsiteten slipper, selve bedøvelsen eller lettelsen over å være ferdig som gjør det.
Det er bare å sette seg på det første toget hjem. Lykkelig for at jeg ikke har hatt vondt. Glad for perfekt bedøvelse, for å ha møtt en spesialist med hjertet på riktig sted, og for at jeg takket ja!
Skulle jeg ha kommet i skade for å skrive noe som er teknisk feil, er jeg naturligvis åpen for “irettesettelse”!
Sponset behandling