Du lar deg kanskje lure av disse glassene? For hva kan vel dette handle om, annet enn glass? Du må få et større bilde – du må få mitt perspektiv, og det skal jeg gi deg nå. Disse vakre glassene … Continue reading
Tag Archives: Uten filter
Mammas hemmelighet
Jeg samler på folk. Jeg samler på menneskemøter. Mennesker som berører meg og som får meg til å reflektere. Det kan for eksempel være over mine egne relasjoner, og hva og hvem jeg bruker tid på. Møter som gir meg mot … Continue reading
På plass. Hilsen Tenåringen
Jeg har en sekstenåring i huset. Det er jeg ubeskrivelig glad for. Han er fantastisk tenåring på alle måter, han er interessant å snakke med, han er åpen, raus og faktisk ganske hjelpsom i huset. Han har det meste på … Continue reading
Hun synes ikke det blir bedre
Noen ganger er jeg så heldig at jeg møter mennesker helt tilfeldig. Om det er tilfeldig kan naturligvis diskuteres. Noen ganger viser det seg at de også har mistet barn. Det er trist, for ingen skal behøve å oppleve det, … Continue reading
Gone to rehab!
Jeg skal rehabiliteres! I fem år har jeg til og fra vært plaget med smerter i muskler og ledd, og dermed vært gjennom utallige undersøkelser for å finne årsak og diagnose. Alle skumle sykdommer har heldigvis blitt utelukket, men hjelpe … Continue reading
Stillhet, du liksom!
Den første natten på nytt rom gledet jeg meg til. Jeg hadde trent styrke, vært i møte med fysioterapeut, spist tre sunne måltider sammen med den fine gruppen jeg er en del av, og etter kveldsmaten – som egentlig betyr … Continue reading
O’ jul med den dårlige samvittigheten
Mens vi pynter treet vi fanget på søndag fyller Pavarottis nydelige versjon av “O Holy Night” huset og hjertene våre. Jeg kjenner hvordan stemmen hans vibrerer i kroppen og fukter øynene. Volumet er såpass høyt at jeg kan synge med uten … Continue reading
Det går over
Vi sier det hele tiden. «Det går over.» Vi trøster med det, vi beroliger med det. Det er noe trygt over utsagnet. Når noen rister av fortvilelse holder vi rundt dem med varmen vår. Varsomme sveip med en myk hånd … Continue reading
Takk for at jeg ikke blir morder!
I dag må jeg sende en stor takk til kloke foreldre og kule unger. Jeg står og venter på å kjøre ut fra en sidevei når jeg oppdager dem. To små dansende jakker med med små mennesker inni. De kan … Continue reading
Treningsglede
For det må vel kalles treningsglede når man gråter lykketårer på trening? Forrige mandag våget jeg meg på en “low impact” aerobictime. Altså en time hvor man ikke hopper, men går. Det er mindre strevsomt for knær og andre ledd … Continue reading
Willem er her
Det bløteste kinnet. Det mykeste myke. Det er som å kysse en sky. En sommervarm sky. Tynne, bløte, gjennomsiktige dun dekker de bittesmå kinnene, og gjør deg nesten uvirkelig. Som en vár skikkelse fra en annen verden. Likevel en deilig virkelighet – … Continue reading
Mamma, det går bra!
I går var jeg et skikkelig troll. Jeg våknet først, som jeg alltid gjør, og gikk fra soverommet ut i kjøkkenet for å sette på kaffen. Mannen hadde laget en skikkelig god middag kvelden før. Alle spor tydet på det. … Continue reading
Han vil ut!
26. juli 2016 Var det derfor det største bildet på peishylla raste ned på gulvet i går og knuste? Uten at det var gjennomtrekk. Og i samme slengen dyttet ned et gammelt bilde av meg, en keramikkvase laget av Oscar … Continue reading
Til å spy av!
Dusjen har et stort speil på den ene veggen. Jeg gremmes over de fire kiloene som har sneket seg på i sommer. Jeg ser gravid ut. Kanskje jeg kan få dem bort i tide til en ny dag i bunad om 2,5 uker? Tviler.
Hva skjedde med viljestyrken? Jeg som var så flink. Kan jeg virkelig ikke klare å holde meg på matta uten å leies hele tiden?
Det er flaut og det er unødvendig. Og god butikk for de som driver kursvirksomhet … jeg burde få kvantumsrabatt. Og psykologtimer.
Det har vært mange velmenende utsagn i sommer som ”Man skal jo kose seg også”, ”Det er ikke i ferien man legger på seg, vet du, det er resten av året.”
Ikke utsagn fra meg, men fra snille venner og hyttefolk, og til og med en fremmed dame på et apotek.
Det kjøpes inn sjokolade og kjeks, og lettproduktene jeg vanligvis spiser har på mystisk vis ikke vært mulige å få tak i … det er også helt umulig å vite hvilken dag det er når jeg ikke engang holder kontroll på klokka.
Det er ingen andres ansvar enn mitt eget. Det er jeg som putter det i munnen. Det er bare så fryktelig vrient å ikke spise det som finnes i huset. Arthur var tydelig da jeg spiste opp hele pakken hans med appelsinkjeks. Det er liksom en hyttefavoritt. Kjøper det aldri ellers.
«Det er jo ikke noe rart du legger på deg når du spiser opp kjeksen og sjokoladen vi kjøper inn. Vi gjemmer det til og med men du finner det!» Han smiler oppgitt mens han irettesetter meg.
Far i huset fortsetter å kjøpe inn sommergodis. Jeg fortsette å spise det. Det er kjipt å ligge på hytta når de andre bader, og da må jeg jo trøstes. Det er ikke like mye trøst i en gulrot som i en Troika.
Jeg blir oppblåst og kvalm. Så blir jeg lat og daff, og får enda vondere enn vanlig i systemet.
Så synes jeg synd på meg selv. Da må jeg spise mer. Gjerne mer enn jeg trenger. Ekstra middagsporsjoner til og med. Det er noe annet i meg som trenger noe. Noe skal fylles med noe som virker tilfredsstillende der og da.
Jeg misunner de som løper tur om morgenen, og kan gjøre styrkeøvelser i ferien sin. De som spretter opp stien fra brygga opp til hytta på lette bein. Kroppen min er ikke lett noe sted, og den lar seg bare ikke bevege på den måten. Den har stivna, og jeg må i stedet hjelpe beina opp trapper og bakker, og jeg går som regel sakte for å ikke provosere frem mer streik i kroppen. Det har sin forklaring, men det kan jeg fortelle om en annen gang. Jeg er ikke ute etter sympati.
Poenget er at trening for å øke forbrenningen er umulig for tiden, og har vært det veldig lenge, og da kan man bare ikke spise masse kalorier!
Likevel gjør jeg det.
Det er til å spy av.
Åstedet
Dette skjedde en sommerdag for to år siden. Jeg var skikkelig irritert på gutta som ikke plukker opp etter seg. Arthur (12) er nærmest, og blir den som får eksplosjonen. Jeg peker på det ene eksempelet etter det andre. “Dere kan da ikke forlate åstedet på denne måten?! Se her! Vrengte bukser, matrester, flekker! Jeg bor her også, og jeg vil ikke ha det sånn!”
Jeg bobler over, og er langt unna noe som kan kalles en avbalansert og pedagogisk forelder. Arthur derimot, er fullstendig balansert – som vanlig – og begynner rolig å plukker opp tingene sine, før han til slutt vasker vekk sølet som har rent nedover en skapdør. Pulsen min er ikke nevneverdig lavere.
“Mamma, vet du egentlig hva et åsted er? Det er der noen har blitt drept.” Han prøver seg på et skjevt smil.
I akkurat dette øyeblikket så jeg nok ikke forskjellen mellom et åsted og hvordan hjemmet så ut, men det er klart, når det serveres både smil, rydding og vittige kommentarer, da kan jeg ikke annet enn å bli blid igjen. Så – til alle ungdommer som måtte lese dette:
Gi mamma et smil, plukk opp etter deg, og vips er verden mye lysere. For alle.
Er det mulig å få litt hjelp, eller?
Jeg har satt meg godt til rette på kjøkkenet. Kaffen er på gang, bordet er frokostdekket og september er en deilig måned. Hadde jeg vært abonnent, ville jeg allerede ha hentet papiravisen og brettet den ut foran meg, med blikket … Continue reading
Før tiden renner ut
Jeg skriver en roman. En roman ”basert på en sann historie”, som det heter. Derfor graver jeg i fortiden. Jeg spør, intervjuer, leser, ser filmer, studerer bilder og googler. Alt for at historien skal være sann og riktig på alle de … Continue reading
Når jeg blir stor!
Vi ligger nok en gang og skravler i sengen på morgenkvisten. Det er høst og han begynte nettopp i tredje klasse. Denne morgenen lurer Arthur (8) på hva han skal bli når han blir stor. – Hm, kanskje jeg skal bli … Continue reading
Fantes det i gamledager?
Er på tur i skogen med Arthur, og vi snakker litt om kjæresteri og hverdagen til en 11-åring. Han lurer på om det kom gutter og ringte på døra da jeg var «liten». Jeg innrømmer at jo, det hendte, men … Continue reading
Hvilket talent har du?
Det er første april for fem år siden, det er fredag, og hele gjengen følger med på Norske Talenter. Tacoen er på bordet som den pleier, og alle er fornøyde. Mot slutten av programmet stiller vi oss spørsmålet: Hvilke talenter har … Continue reading
Gi unga sukker!
En snøfattig desemberkveld for fem år siden har Arthur (10) besøk av nabogutten Audun (9). De sitter ved kjøkkenbordet og venter på servering. Det er tid for kveldsmat. Stemningen er god, og de ler mye. Det gjør de bestandig. Barna i de to … Continue reading